Idag hadde jeg tenkt å legge ut et koselig innlegg om hunden vår Nemi, med fine bilder fra en vinterkald strand badet i sol.
Men så leste jeg dette og så så jeg denne:
Og åtteåringen i meg gråt.
Hvordan få den oppvoksende generasjon til å forstå hvor stor skade ord – sagt eller skrevet – kan gjøre?
Jeg overlevde. Jeg er her fortsatt. Jeg har prøvd å formidle til mine egne barn hvor viktig det er at de bygger opp istedet for å rive ned – men har de forstått – egentlig? Er det mulig å forstå, uten å ha opplevd det selv?
Ingen foreldre ønsker jo at ens egne barn skal utsettes for krenkende ord eller handlinger – ikke engang for å få dem til å forstå hvorfor de ikke må være den som krenker.
Så hvordan?
In English:
Today I had planned a pleasant post about our dog, Nemi. Complete with beautiful pictures from a cold, but sunny, winter beach.
But then I read an article in our local newspaper about bullying, and I saw this video.
And the eight year old inside of me wept.
And the mother in me despaired.
How does one make sure that the youth and children really understand how much damage words – both written and spoken – can do?
I survived. I’m still here. I have tried to teach my children how important it is to build up, and not to tear down. But have they really understood? Really? Is it possible to really understand without experiencing it yourself?
No parent would want their own child to be a victim of bullying. Not even to teach them a lesson.
So how, then?
