En solfylt september ettermiddag i 1968 i Ealing utenfor London (av alle steder), satt jeg i stuen i en relativt hyggelig leilighet,  i første etasje, og ventet. Ventet på at noe skulle skje. Jeg så ikke på noe, jeg leste ikke. Jeg bare satt der og så ut av vinduet. Da så jeg to ganske høye unge menn,  på min alder, i begynnelsen av tyveårene kanskje , komme gående opp stien til huset.  De banket på.
Da jeg åpnet , spurte de: Kjenner du til Mormonkirken?

Nei, svarte jeg.

Vil du vite noe om Mormonkirken?

Ja? Vil dere ha kaffe?

Nei takk.

Te, da?

Nei takk.

Hva drikker dere da?

Og så lo vi, alle tre.

Første gang de kom, fortalte de meg en merkelig historire om en ung mann ved navn Joseph Smith, som hadde hatt et syn. De leste fra en bok. Joseph Smith hadde sett Gud Faderen og Jesus Kristus, I Amerika. I 1820. Jeg var ikke overbevist. Det kunne jo vært hvem som helst som viste seg for ham, kunne det ikke? De ga seg ikke.  Og de ga meg en bok. Mormons Bok, og utfordret meg til å lese de første 50 sidene. Jeg sa ja. På dette tidspunktet var vi to som ble undervist. En nabodame, og meg. Men hun droppet ut ganske fort. Hun kom til drapet  på Laban i boken, – nei, det var ikke noe for henne.

Sant nok , den var vanskelig å svelge. Jeg fortsatte likevel å lese. Jeg forsto ikke alt, men jeg hadde jo lovet å lese 50 sider, og aktet å holde løftet mitt. Selv Esaias kapitlene. :-). Ofte sovnet jeg mens jeg leste. Tematikken var så tung, så dyp og overveldende, at det bare måtte være sant.

‘Eldstene’ Hacking og Rasband kom tilbake med jevne mellomrom, hver uke eller enda oftere, og fortsatte å introdusere meg for nye prinsipper. En gang hadde vi en avtale, og jeg ventet og ventet, men de dukket ikke opp. Jeg var dypt skuffet, nesten fornærmet. Men de lovte å komme tilbake ved en senere anledning.

De viste meg en lysbildeserie som het ‘Meet the Mormons’, som var interessant nok. Jeg var fortsatt ikke overbevist, men jeg var villig til å lytte.  De kom tross alt for å besøke meg, og de snakket om dype og viktige ting – ikke overfladisk pjatt – hvilket ikke var min greie.

De stilte meg et spørsmål: Tror du at det har vært et frafall fra urkirken? Apostasi?

Ja.

Tror du en gjenopprettelse er nødvendig?

Ja, Jeg venter på den.

De snudde seg mot hverandre med hevede øyebryn.

Et annet sprøsmål de stilte var: Tror du vi trenger en profet i vår tid?

Ja, Absolutt! Hvis det noen gang var behov for en profet, så måtte det være nå!

Vel – Joseph Smith var en Guds profet, og han led martydøden for sitt vitnesbyrd.
På dette tidspunktet følte eldstene (misjonærene) at de skulle få meg til å lytte til et kassettopptak av en tale som het ‘Profile of a Prophet’. Det var Hugh B. Brown som snakket. På slutten var jeg overbevist: Joseph smith var virkelig en Guds profet. Livsverket han utførte i løpet av sine 39 år, i  tyveårsperioden fra han mottok gullplatene, fikk dem oversatt, trykket og publisert under ekstremt vanskelige forhold, der han ble forfulgt og fengslet på falske anklager, etablerte og gjenopprettet Jesu Kristi kirke, ledet kirken i dens spede barndom, mottok åpenbaringer, reiste, forkynte og mye mer – var bevis nok for meg da.

Nå var det min tur til å spørre.

Hva er et vidnesbyrd?

Du har et, svarte de. Det er å vite at noe er sant.

Deretter introduserte de meg for Visdomsordet. De hadde med seg en boks ‘Pioneer’ kaffe-erstatning. Dette var introduksjonen til tanken om at man måtte være ‘ren’ for å kunne være istand til å motta den Hellige Ånds veiledning, og den veiledningen følte jeg at jeg trengte. Ja, jeg ville ha denne Ånden i livet mitt. Altså ikke mer kaffe, te, alkohol eller røyking. Mens de var der lot jeg være å innta noe av det.

Skal vi ta med oss sigarettpakken din?

Nei. Bare la den ligge. Jeg vil ha muligheten til å velge selv…

Så de lot den ligge igjen på bordet. I det de gikk ut døren, gikk jeg målrettet inn på kjøkkenet, lagde et helt lite rituale av å lage te (hvilket jeg aldri ellers gjorde:-)), tok tekoppen min med melk og sukker tilbake til stuen, tente en sigarett, inhalerte dypt, og drakk en slurk av teen. Og følte meg omgående helt elendig. Rett og slett kvalm. Jeg helte teen ut i vasken, stumpet røyken, og sverget at jeg aldri mer ville røre dem. Og det har jeg heller ikke. Jeg har et sterkt vidnesbyrd om visdomsordet.
De snakket til meg om forruttilværelsen. Det visste jeg allerede: at barn kom fra et sted, at de hadde perfekt kunnskap om fullkommen kjærlighet, men var forhindret fra å snakke inntil de hadde glemt det, slik at vi kunne lære å leve i tro… og lære å ha kjærlighet. Eldstene snakket til meg om evig ekteskap, om et liv etter dette; Frelsesplanen (selv om jeg ikke visste at det var det det het) . Dette livet var en skole, en forberedelse til å møte Gud igjen… alt dette virket så logisk for meg, det var liksom ikke nytt for meg, bare en bekreftelse av en kunnskap jeg intuitivt hadde fra før.

De underviste meg også om Jesu Kristi guddommelighet. Dette var helt avgjørende. Jeg hadde alltid hatt tro på  at Jesus var en profet, hvis læresetninger var sanne og revolusjonerende. Sånn som  ‘Elsk dine fiender’ og ‘ da har du begått hor i ditt hjerte’…  Men mens de underviste meg, innså jeg at ikke bare var læresetningene Hans sanne, men jeg var istand til å akseptere Hans rolle som Guddommelig Forløser, og  Hans forsoning for hele menneskeheten; at Han hadde lidd og dødd for meg og mine synder; at Han var og er min personlige Frelser, på en måte jeg ikke helt forsto da, og femdeles ikke helt fatter nå. Men jeg føler meg tilgitt, og styrket, og fylt av fred.

Så kom øyeblikket der jeg måtte velge, bevege meg fremover. Jeg spurte: ville det være mulig å prøve å etterleve budene i et år, uten å bli døpt?

Nei.

Kloke eldste Hacking fikk meg til å reise meg og ta et skritt over en imaginær strek, som var helt nødvendig for meg for å bevise min tro. En trosprøve, om du vil.

Var kirken sann? Jeg grunnet og ba og gråt masse de neste dagene. Dersom det ikke var sant, var jo ingen skade skjedd: jeg kunne jo bare forlate kirken igjen når jeg ville. Denne andre dåpen ville jo være ugyldig, den også.

Jeg hadde en drøm: Jeg bodde i Nord-London og måtte reise til Sør-London, og bar på et lite barn i et blått teppe. Jeg klarte å miste babyen i bakken i et slags romersk utendørs amfi, ned noen trinn. Men jeg løftet henne opp igjen, og gikk inn i en butikk, en vinforhandler (!). Det var noe bråk utenfor, noe som skjedde oppe i himmelen. Jeg sprang ut, fremdeles bærende på babyen. Så kikket jeg ned på henne og spurte henne: Har jeg gitt deg mat? Jeg forsto i det jeg sa det  at jeg mente næring. Åndelig næring. Og hun svarte et tydelig Nei.

Så våknet jeg.

En dato ble satt. 23 November 1968. Jeg måtte ha en samtale med misjonspresidenten. Jeg hadde stolt fortalt om min afrikanske herkomst. ‘ Min oldemor var farget!’  Jeg kunne ikke forstå at dette skulle være noe problem. Men en samtale var altså nødvendig. Jeg husker at vi kjørte ganske langt avgårde for å møte misjonspresidenten, som så foklarte at for øyeblikket var det slik at personer med afrikanske forfedre ikke kunne inneha prestedømmet, at mine fremtidige sønneraltså  ikke ville kunne ha prestedømmet. Ved en utrolig nådegave aksepterte jeg dette. Hvis resten var sant, så måtte dette også være riktig. Det var da ikke mulig å velge og vrake mellom prinsipper og bud, var det vel? Som sagt, det var mye tårer, men jeg var villig.

Jeg ble altså døpt den 23. November 1968, som planlagt, med seks eldster tilstede og en eldre søster fra Hayes menighet, Ikke Ealing, men i nærheten, som kunne hjelpe med å skifte etter nedsenkningen i dåpsbassenget. Eldste Rasband utførte dåpshandlingen, og eldste Hacking bekreftet dåpen og ga meg den Hellige Ånds gave.

‘Cherina Norah Schaer, Motta den Hellige Ånd!’ Uttalt høyt og tydelig, og  jeg følte at det strømmet gjennom hver fiber. ‘Herren er  fornøyd med din avgjørelse om å bli en del av flokken, og bli døpt.’

Jeg var altså døpt, men ikke fullstendig omvendt til Evangeliet. Jeg trivdes i kirken, jeg lærte noe nytt ukentlig, jeg møtte mange vidunderlig mennesker, og likte blandingen av aldersgrupper og generasjoner. Etterhvert ble jeg mer involvert og aktivisert da jeg ble kalt til å arbeide i barneforeningen ‘Primær’. Biskopen min , Biskop Bateman, tok godt vare på meg og underviste meg ofte. Å være enslig medlem av kirken og å ha afrikansk bakgrunn var ikke enkelt. Han fulgte meg tett opp. En gang sa han: ‘En dag vil tiden komme da negrene vil motta prestedømmet, og du vil kunne reise til templet. Vær sikker på at du er verdig når den dagen kommer. Det ville være synd om om du ikke kunne dra dit på grunn av din egen uverdighet. Etterlev budene frem til da.’

Ikke lenge etterpå, søkte jeg om å få motta min patriarkalske velsignelse. Patriarken var Joseph W. Darling. Han fortalte meg at ‘alle Abrahams, Isaks og Jakobs vesignelser ville være tilgjengelige for meg på grunn av min herkomst’… Min glede var grenseløs…

Når var jeg fullstendig omvendt? Historien er ikke slutt. Jeg føler meg  som da de første apostlene ble spurt av Jeus: vil dere da også forlate meg? Og de svarte: Hvor skal vi da gå?

Ja – hvor skal jeg da gå?