Like etter at jeg hadde bestemt meg for å starte denne bloggserien, så oppdaget jeg Elines blogg ‘Mormonkvinner’, og leste hennes eget innlegg. Det gikk rett i magen på meg, og jeg gikk og tenkte på det i mange dager etterpå. Jeg følte nesten at mitt eget ‘Å bli’ bloggprosjekt ble nærmest litt overflødig og overfladisk i forhold! Men jeg tror bestemt at det er rom for oss begge. Eline er dessuten så raus at hun har gitt meg tillatelse til å dele hennes historie her også. Tusen takk Eline!

Jeg er altså en mormonkvinne. Jeg er litt ambivalent til å sette meg selv i «bås», jeg er jo bare meg selv. Men min tro er en stor del av meg, så ja, jeg er en stolt mormonkvinne og det er en fin bås å være i! Jeg har vært aktiv i Jesu Kristi kirke av Siste Dagers Hellige,  hele livet. Min egen familie og min svigerfamilie er med få unntak aktive medlemmer med stor tro. Så evangeliet har alltid vært en naturlig del av livet mitt. Jeg har ikke måtte forsvare det, kjempe for det eller ofre særlig mye for min aktivitet i kirken. Det har vært med de brillene jeg har sett verden gjennom.

En reise som har betydd mye for meg var et 3 mnd opphold i Kenya langt ute på bondelandet. Her var det svært primitive forhold og stor fattigdom. Men for en tro de hadde på Gud! De anklaget ikke Gud for alt det vanskelige, de priste og takket han. De så hans hånd i sine liv. Dette var et stort tankekors for meg. Jeg fikk virkelig satte ting i perspektiv.

En annen reise som utviklet meg som menneske var det store seilaset over Atlanterhavet. Jeg mønstret en sommerdag ombord på Statsraad Lehmkuhl og seilte til New York. Å klatre opp den 40 meter høye masten med vinden i ansiktet drømmer jeg fortsatt om. SeaTrek, som arrangementet ble kalt, var hyllest og en feiringen av mormonenes emigrasjon fra Europa til USA. Statsraad Lehmkuhl, Sørlandet og Christian Radich var leiet inn som en del av feiringen og seilte den gamle ruten som pionerene gjorde. Hva de måtte ofre ble så virkelig og jeg ble fylt av en takknemlighet over å kunne bo i en tid og i et land med religionsfrihet. Det tok jeg ikke for gitt etter denne turen.

Seilaset avsluttet i New York bare uker etter terroraksjonen 11 september og byen bar stort preg av dette. Veldig sterkt. Den klassiske tankegangen om verdens urettferdighet og hvordan Gud kan tillate at grufulle ting skjer presset seg på. Nøyaktig 10 år senere fikk jeg oppleve et nytt terrorangrep på kroppen den 22 juli. Mannen min jobbet på ambulanse ved siden av studiene og var på jobb den fredagen. Han var ved regjeringskvartalet og ble så sendt videre til Utøya. Å høre han fortelle om grusomhetene gjorde meg veldig sint på Gud. Hans tilsynelatende fravær veltet opp i meg igjen. Men så kommer det en tekst til meg som lindrer. Moren min satte opp et teaterstykke/musikal på Akerbrygge under SeaTrek og jeg var med i koret. Stykket er basert på den sterke omvendelseshistorien til pionerkvinnen Anne Kristine Knutsdatter som emigrerte til Amerika i 1853.

» Himmelen kan virke så langt borte, et sted så fjernt som ingen kan se. Så lett å miste målet av syne, og det er så lett å glemme å be. Hvor er du når mennesker lider? Hvorfor er vi her på denne jord? Elsker du oss virkelig fremdeles? Tenker du på oss der du bor? Fortell meg hvorfor himmelen kan virke så langt borte, himmelen fjernt fra mitt dagligliv, skynd deg og vis meg din vei. For himmelen kan virke så langt borte for meg. Men av og til så skimter jeg lyset av en fremtid så befriende mild. En fremtid jeg er med på å forme, og jeg vet at jeg kan hvis jeg vil.» Jeg har ikke et tilfredsstillende svar på spørsmålene om hvorfor det er så mye urettferdighet i verden og hvorfor himmelen til tider kan virke ekstremt langt borte. Men som det blir sagt i teksten her så har jeg skimtet lyset. Jeg har følt Guds kraft i hjertet mitt og jeg har fått svar på mine banale eller hverdagslige bønner. Hvorfor det skjer vet jeg ikke. Men jeg har ikke kunnet fornekte det.

Jeg har delt noen erfaringer og tanker rundt min tro på Gud bønn. Så nå tror dere sikkert at «så levde hun lykkelig alle sine dager i sin tro…» Dette er langt fra sannheten.

Et av mine ønsker for drømmemannen var at han skulle være mormon som meg. Jeg så for meg hvordan vi skulle ha felles mål og retningslinjer. Å kunne gifte seg i templet og vite at vi var viet også for evigheten var en herlig følelse av trygghet og takknemlighet. I 6 år varte dette, så gikk han gjennom en prosess som førte til at han ikke lenger trodde på det særegne ved mormonismen. Jeg prøvde å være forståelsesfull, men var mest av alt bare veldig sint, skuffet og følte meg på et vis sveket. Det var ikke dette jeg hadde sett for meg og ønsket for vårt ekteskap. Den største årsaken til sinnet var at jeg oppdaget en snikende tvil i mitt ervervede vitnesbyrd og det ville jeg ikke. Jeg følte det var mannen sin skyld, han «tvang» tvilen frem i meg. Dette var jo ikke reelt. Han på sin side var ikke opptatt av å påvirke meg på den ene eller andre måten. Jeg ble nysgjerrig på hvorfor han hadde endret syn, hvordan kunne en så klok mann ikke lenger tro at kirken som hele familien hans gikk i var sann? Betydde det at jeg var dum siden jeg fortsatt trodde? Hva var det jeg hadde oversett? Gikk jeg med skylapper? Var kirken bygget på løgn?

Det ene tok det andre, sprekkene i glasset ble store og verden så plutselig helt annerledes ut. Jeg satte spørsmålstegn ved det meste og livet var ikke enkelt, tydelig, forståelig og med happy ending lenger. Mine tidligere påståtte bønnesvar kunne jeg forklare bort og Gud føltes igjen langt borte i mitt liv og i verden. Vi er skrudd sammen forskjellig og for noen så ville ikke trosspørsmål ført til fortvilelse. Men jeg gikk inn i en ganske stor krise. Min åndelige identitet lå for huggestabben på en måte jeg aldri hadde opplevd før.

Det har vært fristende å bare gi opp alt og «løpe min vei». Det er ekstremt tungt å gruble på eksistensielle spørsmål. Men jeg visste at jeg hadde skimtet lyset, at Gud hadde vært innblandet i mitt liv. Da måtte Han da også veilede meg gjennom min livs viktigste kamp? Jeg krevde det! I Johannes evangelium står det: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg. For troen på Gud fører ikke en vei utenom, men gjennom det vonde…” Jeg bestemte meg for å fortsette å gjøre en ekstra innsats, så jeg kunne ha mitt på det rene i alle fall hvis jeg bestemte meg for å lukke døren. Dette er hva jeg gjorde:

1. Bønn og faste. Det funka:) Det er sjelsettende å oppleve et bønnesvar. Dette trumfer alt annet for meg. Jeg har opplevd å få svar på bønn tidligere, men ikke i like stor grad som i perioden da jeg trengte det mest. At jeg nå faktisk kan si» at jeg vet, at jeg vet», en herlig følelse. Jeg hater å faste for jeg er så glad i mat og liker ikke være sulten. Men jeg gjorde det med en inderlighet og en oppriktighet, lenge siden sist… Resultatet var at jeg «ble pepret» med tanker som jeg ikke har hatt før. De kom ikke fra meg selv for å si det sånn. Jeg har gjennom bønn og faste opplevd at Gud holdt sitt løfte: «Jeg vil ikke slippe deg og ikke forlate deg.» «Kom til meg alle som strever og har tungt å bære og jeg vil gi dere hvile!

2. Samtaler med mine nærmeste. Jeg har heldigvis en god egenskap og det er at jeg ikke kan gå lenge uten å måtte «lette på trykket». Det hjelper å få satt ord på ting. Tømme seg. Mine foreldre har tatt min tvil og spørsmål på det største alvor uten å dømme og ønske om å forandre meg. Det har betydd mye.

3. Lesing av blogger og lytte til podcast. (Kommer meg ikke gjennom alle de tykke engelske bøkene som mannen min i sin tid kjøpte, blogger er «light utgaven!) Det har vært viktig for meg å lese artikler og blogger som belyser temaer fra ulike vinkler. Enkelte temaer har vært utfordrende å sette seg inn i, men jeg har villet gjøre det for å få en større forståelse for min manns valg og andre som mister troen. Det har jeg fått og jeg føler meg ikke lenger sint eller sveket. Jeg er ikke gift med kirken, jeg er gift med en herlig fantastisk mann. Gjensidig respekt gjør at vi lever godt med ulike livssyn. Det har vært befriende å oppdage at det er flere medlemmer av kirken som har de samme spørsmålene til tro og tvil som jeg har hatt/har. For er det en ting jeg har lært om cyberspace, du er sjeldent alene:)

4. Lese Bibelen og Mormons bok. Jeg har et litt ambivalent forhold til skriften. På den ene siden fungerer det nærmest som sovemedisin, det tunge språket skrevet for hundrevis av år siden dysser meg i søvn. Det er også ting som provoserer meg og som jeg ikke skjønner. Men samtidig er det mange nydelige skriftsteder og historier som har gått rett til hjertet på meg, som har styrket min tro og advart meg. Dette gjør at jeg fortsetter å lese.

5. Lytte til profeten vår og apostlene. Hvert halvår holdes det en konferanse hvor lederne for kirken på verdensbasis taler. Denne blir overført direkte til de forskjellige menighetene rundt om i verden. De siste gangene har jeg lyttet ekstra godt og vært åpen for å ta imot budskap på en annen måte enn før. Noen taler har vært som skrevet til meg, ordene har trengt inn i hjertet mitt og ført til større forståelse, tro og følelse av aksept.

6. Gå i kirken og følge det som jeg lærer der. Jeg opplever en generell fred i kirken. Når jeg tar del i nattverden og når jeg underviser ungdommene i søndagsskolen. Det kan være ting som blir sagt jeg stusser på og ikke nødvendigvis er enig i, men jeg opplever allikevel en gjennomgående fred. Jeg prøver å leve som jeg lærer, det synes jeg er fornuftige rettledninger. Jeg har sett fruktene av mine valg så langt i livet og de har utelukkende vært gode. » Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke! Den Hellige Ånd, som jeg kaller denne freden for, vitner for meg at jeg er på rett sted, at jeg skal fortsette i den retningen jeg går.

Min mann har også gjort alt dette jeg har beskrevet ovenfor. Han har virkelig ikke tatt lett på sin søken etter sannheten. Hvorfor har vi ikke kommet til samme konklusjon? Vil ikke Gud «ha han»? Dette har vært ekstremt vanskelig å forholde seg til. Det er ikke noe jeg har oversett og jeg går ikke med skylapper. Men jeg har erkjent at det er fullt mulig å se på en hendelse med to forskjellige øyne. Hvem som har rett eller feil er ikke relevant. Det som er viktig er hvor det bringer oss.

Jeg har blitt tvunget til å se på kirken min og Gud med nye øyne i lys av det som plager meg. Det er fortsatt ting jeg lurer på, ikke er enig i eller skulle ønske var annerledes i mormonismen. Brillene mine har fått et litt annet glass. Men jeg finner ingen grunn stor nok til å «slå opp». Jeg lever med min tvil og har slått meg til ro med at det er greit. I stedet for å dyrke min tvil, velger jeg å gi næring til troen. For tro handler mye om valg. Vi kan jo til syvende og sist ikke være sikker. Tilfeldighet? Gud? Karma? Buddha? Allah?Jeg synes det jeg tror på er fantastisk. Det greske ordet evangelium betyr «god nyhet». De gode nyhetene er at Jesus Kristus har utført en forsoning som vil forløse hele menneskeheten fra døden. Gjennom han så skal jeg få evig liv og være sammen med de jeg er aller mest glad i for all evighet. For å oppnå dette er det merket opp en sti for oss, hvordan å holde oss til den kan vi lære om i skriftene og av profetene.

Jeg tror at Gud er til hjelp i alle menneskers liv, enten vi vil eller ikke, enten vi anerkjenner det eller ikke. Jeg tror at Gud er tilstede i mannen min sitt liv og har en plan for han. Alle er ønsket men vi har forskjellige veier å gå. Så lenge vi er tro mot oss selv og det vi har fått av lys og kunnskap vil jeg tro Gud er fornøyd. En dag vil jeg få svar på alt jeg grubler på. Imens velger jeg tro fremfor tvil og gleder meg over å kunne tilhøre den kirken jeg synes er best!

Dette innlegget ble først publisert på bloggen ‘Mormonkvinner’.