Denne dukket opp som et minne Facebook-feeden min i dag. Og den er aldri blitt delt her før. Så nå gjør jeg det.
Det er høysesong for skoleelever som skriver oppgaver om ulike trossamfunn. Jeg har visst tidligere nevnt at jeg morer meg litt over spørsmålene de stiller når de kommer til oss. Klassikeren er: «Hva er forskjellen på dere og Den norske kirke?». Siden det spørsmålet kommer hvert år, har jeg skjønt at jeg nok bør lære meg litt mer om Den norske kirke, slik at jeg faktisk kan svare!
I mellomtiden er det særlig en ting jeg opplever som annerledes, og det er begravelsene våre.
De ytre rammene er relativt like. Kisten. Blomstene. De sørgende pårørende. Musikken. Minneordene. Forskjellen? Den tror jeg ligger i stemningen. Litt vanskelig å beskrive, og kanskje enda vanskeligere å forklare, men stemningen er lettere på et vis.
Hvorfor? Blant annet på grunn av det vi kaller frelsesplanen.
Første akt.
Kort fortalt går frelsesplanen ut på at vi tror at alle mennesker levde med Gud som hans åndebarn
før vi kom til jorden. Vi hadde det fint der – lenge. Etter hvert skjønte vi at vi manglet noen erfaringer for å kunne bli som våre himmelske foreldre. Vi manglet et fysisk legeme som kunne lære og utvikle seg. Derfor tror vi at Gud la til rette for at vi skulle få komme til jorden og få nettopp det. Vi tror at vi alle jublet av glede da vi fikk vite hva som lå foran oss, men også at det utløste en strid i himmelen.
To forskjellige planer ble fremlagt. En der vi alle ville bli geleidet og tvunget til å leve slik at vi var garantert en trygg retur til Faderen, og en annen der vi ville bli mer overlatt til oss selv. Der vi selv ville måtte velge mellom å tro eller ikke, og handle deretter. Plan nummer to innebar større risiko, men også større vekst.
En tredjedel av åndebarna ville ha den første planen, og være sikre på å komme hjem, selv om de da ville miste sin handlefrihet. To tredjedeler valgte den andre planen: Frelserens plan. Frelseren som var villig til å ofre seg for oss, betale vår skyld, og redde oss. Ja, det ville bli mer sorg og smerte, og noen ville forville seg på veien, men vi stolte på at det ville være verdt det.
Den største gruppen ‘vant’, og utgjør alle mennesker som noen gang har levd, lever, og kommer til å leve. Den ene tredjedelen som tapte striden, mistet retten til å få komme til jorden og få et legeme, og er dømt til for evig å være ånder uten mulighet til utvikling.
Andre akt.
Tilbake til jordelivet og menneskeheten. Vi lever og lærer, har familier og knytter relasjoner. Vi opplever både glede og sorg. Noen er syke, andre er friske. Noen har det bra og andre sliter. Vi kriger og forurenser, utnytter og sløser. Men det finnes også uendelig mye omsorg, kjærlighet og engasjement. Livet er mangfoldig, og i et evighets-perspektiv er det ganske kort. Alle blir født, og alleskal dø. Noen dør tidligere enn andre. Men når man dør er ikke så viktig. Det viktige er at døden bare er en overgang til en annen tilstand.
Etter døden går alle til paradis. Et slags åndelig venteværelse, der alle spørsmål blir besvart, all smerte er borte og all urettferdighet rettes opp. Vi møter igjen våre kjære som har gått foran oss, og vi fortsetter læringen, men nå med våre jordiske erfaringer som et bakteppe.
Helt rettferdig.
Til slutt tror vi at vi er lovet at det vil bli en oppstandelse, og vi vil få en endelig – og helt rettferdig – dom. Vår ånd og vår kropp vil bli forenet igjen. I den endelige dom vil alt bli tatt hensyn til, og forsvarsadvokaten taler ikke bare vår sak, han har allerede sonet for oss. Personlig er jeg overbevist
om at Herren vil stå med åpne armer og invitere oss alle inn, hvis vi vil.
Oppfatningen av livet og døden som tre akter i en evig forestilling påvirker helt enkelt våre
begravelser. Adskillelsen er bare midlertidig. Det er fortsatt et savn og vondt og trist for de som er igjen,
men det er en del av en større plan.
Det er ingen aprilsnarr. Det er lys i tunnelen.
