Denne uken hadde vi en foto-oppgave på skolen som skulle løses. Siden jeg både studerer fulltid og jobber deltid, må jeg bruke tiden effektivt. Nemi skulle til dyrlegen for å få utført sin årlige tannrens, og jeg tenkte at jeg kunne slå to fluer i et smekk og få tatt bildene samtidig.
Oppgaven var å presentere en bildeserie på 5 bilder, fra en time i en fremmed persons liv. Null stress, tenkte jeg. Men det ble litt stress likevel…
Vi har brukt Hafsfjord Smådyrklinikk til kjæledyrene våre siden… Hmmm. Jeg vet ikke. Lenge. Helt siden Håvard og Vibeke startet praksisen sin i kjelleren i huset sitt for mange år siden. 15 kanskje? 18? Nå er klinikken sikkert blant de største i regionen, med store, fancy lokaler og mange veterinærer og dyrepleiere.
Jeg hadde ringt på forhånd og forklart at jeg skulle ta bilder, så de var forberedt, men dyrlegen som skulle ha Nemi, var tydeligvis ikke så happy over å bli fotografert, og da ble jeg litt nølende.
Nemi har etterhvert oppnådd en anseelig alder. Hun fyller snart elleve år. Og til forskjell fra de fleste av sine artsfrender, bryr hun seg lite om baller eller pinner. Stein derimot. Å løpe etter småstein som vi sparker bortover veien, for så å fange dem med munnen, det er bortimot det morsomste hun vet.
Å knaske på stein er dessverre ikke så bra for tenner. Noe Nemi smertelig fikk erfare, og som vi fikk kjenne på lommeboken, noen få dager før jul for noen år siden.
Kloke av skade (oss) og med noen færre tenner (henne), passer vi nå på å gå til sjekk en gang i året. Og vi har sluttet å sparke stein, selv om hun gjerne vil at vi skal.
Fordi Nemi er såpass gammel, må hun legges i full narkose, og hun må få væske intravenøst. Dermed tar det litt lenger tid, og er omtrent dobbelt så dyrt som når mennesker går til tannlegen. (Og dermed avlyste jeg min egen tannlegetime som skulle finne sted dagen etter…)
Tennene til Nemi var til alt hell i ganske god forfatning denne gangen, men veterinæren tok likevel en grundig sjekk og rens.
Vi har merket oss at Nemi skjelver på bakbena en del, særlig hvis hun er sliten. Veterinæren kunne fortelle at det nok var et alderstegn, men ingenting å bekymre seg for så lenge allmenntilstanden hennes var god og vi ikke så tegn til at bena sviktet under henne. Den er god, og hun hopper fortsatt høyt og villig, så alt er vel.
Vi ble anbefalt å begynne å gi henne et senior-fôr som inneholder mere sunt fett som kan smøre leddene hennes, men bortsett fra det, kan vi fortsette som før. Er vi heldige har hun fremdeles 3-4 gode år igjen, med mindre noe spesielt skulle skje.
Så da satser vi på det!
Jeg tok ca. 35 bilder, hvorav kanskje ti var ok. De fem jeg endte opp med ble nok litt for like. Men det var en grei øvelse. Må nok dra frem kameraet og eksperimentere litt mer og ta litt mere bilder før jeg skal i gang med de neste oppgavene som kommer utover høsten…
