Jeg har et tips å dele: Sørg for å ha snille speil.
Hva jeg mener med snille speil? Jo, speil der du ser deg selv og tenker; “det var jo ikke så verst?”, før du forlater huset og skal møte verden.
Jeg har snille speil hjemme. I hvert fall to. Et garderobeskap med speil i gangen, og et mindre et på soverommet. Når jeg ser meg selv i dem, så tenker jeg at jeg godt kan leve med hvordan jeg ser ut en dag til.
Problemet er jo at jeg egentlig ikke ser sånn ut. Hvordan jeg egentlig ser ut, er jo hvordan andre ser meg. Den versjonen andre ser er jo den ‘ekte’ meg. Eller?
Jeg har skrevet litt om forfengelighet før. Og ble dypt forlegen da jeg oppdaget at folk faktisk leste det. Forfengelighet er pinlig. Særlig min egen. Men nå kjenner jeg på at jeg bare må eie det.
Det er viktig for meg å ‘se bra ut’. Jeg har behov for anerkjennelse fra andre på at jeg ser bra ut. Og jeg trenger den bekreftelsen jeg får fra de snille speilene mine.
Men igjen – speilbildet lyver. Det skjønner jeg hver gang jeg ser bilder av meg selv. Bilder tatt av andre, og bilder jeg tar av meg selv. Det er jo ikke sånn jeg ser ut.
Jeg har nettopp tatt noen nye ‘headshots’. Forrige gang var i 2016, i forbindelse med at jeg skulle skrive begynne å skrive en spalte i Vårt Land, og de trengte et byline-bilde, som det heter. En flink medstudent tok bildene. Og jeg antar at det er sånn jeg så ut. For bilder lyver ikke – gjør de vel?
Jeg syntes ikke de lignet på meg.
For å si det sånn: den blusen ble donert til Fretex ganske kjapt. Var jeg så svær?
Jeg innrømmer at denne kognitive dissonansen som ofte oppstår i forbindelse med bilder av meg selv, og med selvbildet mitt, handler om at jeg vil være mindre enn jeg er.
Til tross for at jeg sluker rått alt som har med kroppspositivisme og ‘anti diet-culture’ å gjøre, så havner jeg veldig raskt tilbake i et mindset om at jeg burde være mindre.
Jeg er bredskuldret, barmfager, og glad i mat. Har dobbelthake, ingen midje å snakke om og korte bein. Likevel har jeg en slags omvendt kroppsdysmorfi: Jeg inbiller meg at jeg er mindre og slankere enn jeg egentlig er. Helt til jeg ser bilder av meg selv.
Utad så gir jeg uttrykk for at det er lov å ta den plassen man tar, at kropper forandrer seg, og at det er greit å ikke være like slank som da jeg var 20 når jeg nå ubønnhørlig nærmer meg 60. Dessuten er jeg utmerket godt klar over at jeg syntes jeg var for stor som 20-åring, og som 30-åring og som 40-åring, uansett hvor objektivt ‘slank’ jeg var. Jeg vet med andre ord, at min oppfatning av min egen størrelse har lite med virkeligheten å gjøre, og sitter i hodet. Både på godt og på vondt. Både på fornektelsessiden og objektivitetetssiden.
Det er også grunnen til at det ikke finnes så mange bilder av meg. Jeg gjemmer meg i gruppebilder. Jeg tilbyr meg å ta bildene, så jeg slipper å stå foran kameraet.
Her følte jeg meg diger.
Så hvorfor skriver jeg dette?
Nylig fikk jeg nye byline-bilder og headshots tatt av flinke Lene Manotas, og de samme dumme destruktive tankene dukket opp. Bildene ble fine de, men jeg klarer ikke å være fornøyd med at det er sånn jeg ‘egentlig’ ser ut.
Men jeg innser etterhvert at jeg ikke kan fortsette å leve i fornektelse, og bare la være å ta bilder, sånn at jeg kan gå rundt og tro at jeg egentlig ser ut som jeg gjør i de snille speilene hjemme.
I sommer skal jeg være med på bildene. Og jeg skal smile. Og jeg skal minne meg selv stadig vekk på at jeg jo ikke går rundt og tenker på hvor store eller små andre mennesker er, så da gjør sikkert ikke de det om meg heller.
Er snille speil en god idé? Kanskje. Men ikke la dem styre livet ditt.
Noen andre som har snille speil hjemme?
