Jeg har nevnt Lori sin blogg før. Hun slutter aldri å imponere. Og jeg kjenner at etter å ha lest hennes innlegg, blir det vanskeligere og vanskeligere å skrive noe fornuftig selv. Jeg forsøker. Bevares. Men stort sett ender jeg opp med å slette alt igjen.
Det er jo litt dumt. For dette er jo ikke en konkuranse. Men dagene går, og alltid er det noe annet som egentlig er viktigere, mer meningsfylt – enn å klore ned mine oppturer og nedturer. Og sikkert mer interessant også…
For eksempel akkurat nå burde jeg forberede instituttklassen min til imorgen… Men jeg ville ‘bare’ kikke og se om Lori hadde skrevet noe først. Og det hadde hun. Og jeg gråt. Som vanlig. Og tenkte på alt jeg har å være takknemlig for, men ikke klarer å sette pris på. Og alt jeg bekymrer meg for som egentlig ligger utenfor min ‘circle of influence’. Som kjærlighetslivet til barna mine, eller helsen til foreldrene mine…
Lori er intenst personlig, men aldri utleverende. Det er en utrolig balansegang hun får til som jeg bare bøyer meg i støvet for.
Jeg leste faktisk et annet blogginnlegg til, helt tilfeldig, litt tidligere idag, og der ble en bok av Marilynne Robinson nevnt: ‘Gilead’. Og så nevner Lori den også. Tilfeldig? I think not. Bestilles herved.
