Inntil ganske nylig, var den aller beste Valentine’s Day gaven jeg noen gang hadde fått, det skiltet du ser til høyre. Det var faktisk den første Valentine’s Day gaven jeg fikk av Johannes, hvis jeg skal være ærlig. Og det skal man jo. Jeg fikk blomster og konfekt også altså, men det skiltet der, det tok kaka. Det var et symbol på mye av det jeg elsker med Johannes. Humor, selvironi, sans for interiør – og ord. Som dere ser av kvaliteten på bildet, så var det en stund siden.  Jeg har skrevet om oppussingen av kjøkkenet i det gamle huset vårt i 2014(!), og allerede da hadde jeg begynt å ymte frampå at det kanskje var på tide å gjøre noe med gjestetoalettet også. I 2014 hadde vi bodd i Johannes’ barndomshjem i 16 år allerede, og gjestetoalettet var det første rommet vi tok tak i da vi flyttet inn. Med andre ord, så var det gjerne på tide å gjøre noe med det igjen. Syntes jeg. Det syntes ikke Johannes.

I årene mellom 2014 og nå har vi i tur og orden malt alle andre vegger, skiftet gulv overalt ellers, pusset opp gjestebadet i andre etasje og bygget hagestue. Og når jeg sier vi, så mener jeg han. Jeg er til nøds håndtlanger og gulvfeier.

Men gjesteoalettet funket jo fint. Det var da ingen grunn til å gjøre noe med det? Hmf.

 

I fjor vår var Johannes vekkreist en drøy uke, og jeg kom så langt at jeg begynte å se på fliser og tapeter for å bare gå i gang og pusse det opp selv, mens han var bortreist.

Men jeg feiget ut. Grunnen til at jeg bare er håndtlanger og gulvfeier har en sammenheng med at jeg er særdeles lite handy av meg. Jeg har null selvtillit på området, og jeg vet inderlig godt at Johannes aldri i verden ville synes at min innsats var god nok.

Det var egentlig en sånn halvveis strategi, at jeg tenkte jeg kunne gjøre det selv, og så kom han til å bli tvunget til å gjøre det om igjen – skikkelig. Men som sagt; jeg feiget ut.

Spol frem til Jul 2024. Spylefunksjonen i det nå 28 år gamle toalettet tok delvis kvelden. Johannes klarte å fikse det sånn halvveis, men etter som ukene gikk, ble det verre og verre – og til slutt måtte jeg ha en bøtte stående for å kunne flushe. Sånn kunne vi jo ikke ha det i lengden.

Vi ble enige om at vi i hvert fall måttet bytte ut toalettet. Og selv om jeg klaget høylytt på gulvbelegget, gardinen og tapeten, var det ikke snakk om noe mer.

Valentine’s Day kom jeg hjem til roser og konfekt (jada!), og beskjed om å ta en titt inn på gjesteotalettet.

 

 

Å si at jeg hvinte av fryd er en underdrivelse. Jeg kjenner ham godt nok til å vite at når han først begynner på et prosjekt, så går det fort, og det blir gjort ordentlig.

‘Jeg bytter ut toalettet, legger nytt gulv og maler vinduskarmen – men jeg tar ikke vegger og tak nå’, sa han ettertrykkelig.

‘Bare vent’, sa min gode venninnne og handykvinne Sofie. ‘Når han ser at gulvet ikke matcher veggene lenger, så tar han nok veggene også’.

Og riktig nok. Da gulvet var lagt, kom han med malingsprøver.

 

 

På toppen av det hele, så har han klart å gjøre dette på aldeles lavbudsjett. Bortsett fra selve toalettet, nytt listverk og ny persienne, så har vi ikke brukt penger. Gulvet er rester fra oppussing i kjellerleiligheten, og malingen er også rester – henholdsvis fra kjelleren og kontrastveggen i stuen. Flisene får stå. Inntil videre. Men de er ganske fine, selv om de er gamle, så det lever jeg godt med.

 

 

Nå gjenstår det bare å finne noe å ha på veggen på høyre side, ny toalettrullholder og kroker til håndkle. Gjett om jeg føler meg elsket?

 

 

Beste Valentine’s Day Gaven ever!