For noen år – og en del kilo siden, så sprang jeg halvmaraton. Ikke bare èn gang, men to. Jeg var rimelig fornøyd med egen innsats, og det faktum at jeg var kommet til et punkt i min treningshverdag at det var et savn å ikke få trent. Så fulgte noen år med ryggproblemer og et par prolapsoperasjoner, og jeg la løpeskoene på hylla, bokstavelig talt.
Jeg trente fortsatt, men annen type trening. Gruppetrening, styrketrening og til og med yoga – selv om jeg syntes at akkurat det var litt kjedelig. Men for å være ærlig, så savnet jeg løpingen. Å kunne knyte på seg skoene, uansett vær eller tidspunkt, og forsvinne ut i naturen, enten med musikk på øret, eller bare for å nyte stillheten utenom rytmen av min egen pust.
I november ifjor bestemte jeg meg. Jeg ville begynne å løpe igjen. Jeg tenkte at min frykt for løping var mest i hodet mitt. Ryggen min hadde vært bra i mange år, og jeg klarte fint all annen trening. Men av erfaring visste jeg at det kom til å være tungt i starten, og at jeg måtte begynne forsiktig for å unngå skader. Jeg satte meg et mål langt frem i tid: Halvmaraton i august 2023, skaffet meg nye, gode løpesko, og tok dørstokkmila fatt.
Det gikk tregt. Selv om jeg trodde grunnformen var bra fra annen trening, så var ikke kondisjonen på plass. Jeg brukte lyktestolpemetoden. Gikk til Mosvannet hjemmefra (ca. 2 km) og så begynte jeg å jogge først to lyktestolper, og gå to lyktestolper. Gradvis økte jeg antall lyktestolper jeg jogget, og reduserte antall lyktestolper jeg gikk. Runden rundt Mosvannet er litt over 3 km lang, og sånn holdt jeg på til litt ut på våren en gang i uken, og jeg ikke lenger trengte å gå mellom lyktestolper i det hele tatt.
Jeg fordelte treningsøktene min på Brasiliansk Jiu-Jitsu, treningssenteret og altså en joggetur i uken frem til mai. Så prioriterte jeg løpingen, og økte sakte men sikkert distansene. Stokkavannet, som er litt over 8 km, og så lille Stokkavann i tillegg, og så Hålandsvannet i tillegg til Stokkavannet.
Det gikk bedre og bedre. Bortsett fra en tendens til veldig stive legger, og nummenhet i føttene etter å ha løpt en stund.
Det gikk ikke så fort som jeg ville, men jeg kunne nå løpe så lenge jeg ville. Likevel hadde jeg en PT-time i slutten av mai for å få noen forebyggende styrkeøvelser som jeg la inn i treningen. Særlig med tanke på leggmuskulaturen som stivnet så veldig. Planen var å ha et par PT-timer til rett før og rett etter ferien, bare for å være på den sikre siden. Korrigere litt teknikk, og unngå skader.
Jeg prøvde å booke en PT-time i juli, men PT’en min hadde ingen ledige timer – og så tikket det inn en melding om at hun var blitt sykemeldt. Jaja, tenkte jeg. Det går nok bra. Får ta en time eller to etter ferien. Vi hadde sen ferie, fra slutten av juli til midten av august. Da ville jeg få to uker etter ferien før løpet.
Uken før ferien hadde jeg en løpetur i Sørmarka. Stokkavannet er ganske flatt. Sørmarka er bare bakker. Det pøsregnet, og jeg klarte å springe meg vekk i skogen,Det ble dermed en litt lenger tur enn vanlig, og jeg hadde kjempevondt i den ene leggen og måtte stoppe og gå flere ganger.
Hmmm. Litt irriterende. Det ante meg at planen min om minst 3 løpeturer i uken på hytta kanskje ikke ville være gjennomførbar. For noen år siden ble grusveien rundt øya erstattet med asfalt, og selv om jeg visste at Stavanger Halvmaraton er 80% asfalt, og jeg visste jeg trengte mengdetreningen på asfalt, så bestemte jeg meg for å ikke løpe i ferien dersom det var vondt. Og det var det.
Så nesten hver dag i to og an halv uke så gikk Johannes og jeg en rask tur rundt øya, ca. 7 km. Hvis jeg bare gikk og ikke løp, så var smerten minimal. Men med en gang jeg prøvde å løpe, var det veldig vondt. Særlig i leggen, men jeg merket også antydning til beinhinnebetennelse. Fillern. Måtte jeg droppe halvmaraton?
Jeg forhørte meg med en fysioterapeut som var på besøk en dag, og lillebroren min Marcel i Sverige på telefon, som er bevegelsestrener og personlig trener. ‘Lytt til kroppen din’, sa de. ‘Tenk langsiktig. Ikke spring for enhver pris’. ‘Neida. Det skal jeg ikke’, svarte jeg, mens jeg inni meg tenkte at det nok kom til å løsne.
Jeg bestemte meg for å booke en PT- time i uken etter at jeg kom hjem, men da tikket det inn en melding fra PT-vikaren. Han var blitt pappa, og gikk ut i barselperm de neste ukene… Typisk.
Ok, tenkte jeg. Jeg tar en time eller fire hos naprapaten. Erfaringsmessig hadde jeg jo mindre smerter etter behandling. Jeg bedyret at jeg ikke brydde meg om å løpe på noen god tid, og at jeg kom til å gå dersom det var vondt – og jeg mente det nok da. Så jeg foamrollet, brukte varmestift og tøyde som bare det, og hadde bare en liten rolig tur den siste uken. Kollegene mine himlet med øynene og mente jeg var både gal og sta. Men da løpsdagen opprant, og Celine hadde meldt seg på i siste liten for å holde meg med selskap – nei da klarte jeg jo ikke å la være å løpe.
Det var perfekte forhold. 17 grader, lettskyet, ingen vind og masse glade mennesker både i og langs løypa. Men allerede etter første km skjønte jeg at dette ville bli langt og vondt. Etter bare et par kilometer var vi nesten helt sist. Overraskende nok klarte jeg å ‘løpe’ helt til 12 km merket før jeg måtte stoppe og gå et par minutter. Det gjorde jeg igjen et par ganger, og Celine som kunne ha løpt på under to timer om hun ville, holdt seg med meg, og heiet meg fram. Den siste kilometeren gråt jeg hele veien, men vi fullførte! Det ble en begredelig tid, 2:43, men jeg var så lettet. Det kunne liksom vært mye verre – tenkte jeg.
Ikke la deg lure av Instabildet. Jeg hadde forferdelig vondt, og stivnet fullstendig etter å ha kommet i mål. Etter å ha humpet meg bort til bussholdeplassen, kommet meg hjem, dusjet og spist, så landet jeg på sofaen, og rikket meg ikke på nesten et døgn.
Utpå kvelden tikket det inn en melding fra Celine som aldri hadde deltatt i et løp før. Tresjøersløpet er en lokal halvmaraton som går rundt 3 lokale vann i november.
Sånn uten sammenligning forøvrig… 😀
Det er nå litt over en måned siden løpet. Jeg halter enda. De første par ukene kunne jeg nesten ikke gå. Etter 10 dager mente Celine at jeg burde sjekke om ikke jeg hadde pådratt meg et tretthetsbrudd. Jeg ville som vanlig ikke forstyrre legen min, men googlet og leste på NHI sine sider en nøyaktig beskrivelse av forløpet og smertene. Jada, helt typisk tretthetsbrudd. Er nå i uke fire uten annen trening enn svømming, og klarte å bruke krykker i nøyaktig en halv dag. Det kan visst ta opptil 12 uker for et tretthetsbrudd å leges, og selv om jeg ikke har like vondt nå som de første par ukene, så kjennes det godt. Jeg forstyrret til slutt legen og nå venter jeg på MR for å være helt sikker, med tanke på opptrening videre.
Kollegene mine himler fortsatt med øynene og klapper meg på hodet og minner meg på at hele prosjektet var dyrt og dumt og resultatet helt selvforskyldt. Det verste er at de jo har rett.
Ble jeg klok av skade? Nja. Det blir ikke tresjøers på meg i år. Ei heller halvmaraton på asfalt i august neste år. Men kanskje tresjøers i 2024?
