FOTO: Fredrik Arff/Aftenposten

 

Lørdag 2. September hadde den satiriske musikalen The Book of Mormon premiere på Det Norske Teater i Oslo, og fikk som forventet strålende kritikker. Men interessen rundt oppsetningen har bidratt til økt oppmerksomhet rundt kirken i Norge, misjonærene og den ‘ekte’ Mormons Bok også.  På godt og vondt. Men allermest godt.

Spalten min i Juli handlet derfor litt om det, og kirkens lange navn.

Her er teksten:

Boken er alltid bedre

Hvis du bor i Oslo-området har du nok ikke kunnet unngå å få med deg at den svært populære, satiriske musikalen ‘The Book of Mormon’ er blitt oversatt til nynorsk og har premiere på Det norske teateret i september.  Da jeg først fikk vite det, må jeg innrømme at jeg sukket tungt og fryktet at nå skulle alle fordommer mot min religion slå ut i full blomst.

Tenk om tilskuerne faktisk trodde at det de fikk se på scenen ga et sannferdig bilde av det jeg tror på? Men så viser det seg at oppmerksomheten rundt oppsetningen tvert imot er en fin-fin anledning for oss som tilhører Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige til å besvare spørsmål, og oppklare misforståelser.  Aldri så galt, altså.

Munnfull

Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Det er ikke til å komme unna at kirkens offisielle navn er litt av en munnfull. Dermed er det kanskje ikke så rart at vi ikke protesterer så høylytt når kirken ofte omtales av andre som mormonkirken, og dets medlemmer som mormoner. Mormon var en fin fyr han, og skulle vi først få et kallenavn, så var ikke mormon det verste vi kunne fått.  Men hvorfor det lange offisielle navnet? Hvis man velger å se på det mindre som et navn og mer som en forklarende beskrivelse av hva kirken er, gir det straks litt mer mening.La oss bryte det ned litt. Jesu Kristi kirke. Ikke Mormons kirke. Ikke Luthers kirke, eller Moses’ kirke eller folkets kirke, men Jesus sin kirke. Selv om vi for det aller meste velger å fokusere på det vi har til felles med andre kristne kirkesamfunn, så er det nå engang slik at vi også freidig påstår at vi er medlemmer av intet mindre enn den gjenopprettede urkirken. Dermed tilhører vi verken den katolske tradisjonen, eller den protestantiske. Vi tilhører Jesu Kristi kirke.

Dommedagssekt? 

Av siste dagers, da? Det kunne jo være nærliggende å tenke at vi må være en fanatisk dommedagssekt, men det er heldigvis langt fra sannheten. På engelsk heter kirken ‘The Church of Jesus Christ of Latter Day Saints’. ‘Latter’ kan oversettes med senere eller ‘i nyere tid’ – og skal differensiere oss fra de første dagers hellige. De som tilhørte Jesu Kristi kirke på Jesu tid. Så ‘siste dagers hellige’ handler mindre om at vi tror vi lever i de siste dager, og mer om at vi tror at Jesus organiserte sin kirke mens han levde og at etter et varslet frafall og noen hundre år der bare biter av den opprinnelige kirken fantes på jorden, så finnes hans kirke på jorden igjen. Joda, vi tror også at vi nærmer oss Jesu gjenkomst og hans tusen års regjeringstid, men vi har ikke panikk.  Vi tar ganske bokstavelig erklæringen om at ingen kjenner dagen eller timen, unntatt Gud selv. Vi tror også at den som er beredt ikke behøver å frykte. Å være beredt kan dessuten være så mangt. Selvhjulpenhet, både timelig og åndelig, står derfor på dagsordenen, men mer for å kunne sette oss i stand til å hjelpe og lindre andres nød ved behov, enn å være klare for å takle verdens undergang.Ikke helgenerHellige. Begrepet kristne ble først brukt av den unge kirkens motstandere. De som trodde på Jesus og valgte å følge i hans fotspor derimot, kalte hverandre for hellige. Vi er altså ikke helgener, men vi tror at troen og vår søken etter å bli mest mulig lik vår Frelser og Forløser kan helliggjøre oss.Så for å oppsummere, når noen spør meg om jeg er mormon, så svarer jeg at jeg tilhører Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige. Mormonkirken er et kallenavn, og oppsto nok fordi vi tror på Mormons Bok. Mormon, som jeg nevnte innledningsvis, var profeten som forkortet og sammenstilte en rekke gamle opptegnelser som var gravert på metallplater. Bokens fullstendige tittel er for øvrig ‘Mormons Bok – et annet vitne om Jesus Kristus’, men annet som i nr. 2 eller ytterligere, ikke annerledes.  Bibelen og Mormons Bok utfyller og bekrefter hverandre, og hensikten til begge bøkene er å vitne om at Jesus Kristus er Guds sønn og verdens Frelser. Enkelt og greit.Naturlig nok, så anbefaler jeg derfor at man leser boken. Boken er jo alltid bedre.

 

 

I tillegg har Vårt Land hatt en 7 siders feature artikkel om musikalen og våre misjonærer, og en litt mer nyhetsorientert en som handlet om religionssatire generelt. 

De siste dagene har mange andre medier anmeldt musikalen, og flere av dem nevner kirken også. Det som går igjen er at det er postitivt at kirken har valgt å ikke la seg krenke, men heller benytte anledningen til å spre det glade budskap.

Her er et par av  anmeldelsene:

Sal Tlay Ka Siti er høstens slager på Det Norske (Dagbladet)

All makt til fantasien  (NRK)

Grenseløst frekt og uimotståelig morsomt (Aftenposten) 

Ja, det går an å spøke med absolutt alt (Nettavisen)

I tillegg til betalte annonser i programheftet, og utdeling av gratis Mormons Bøker utenfor teateret etter forestillingene, har kirken laget 12 korte videoer som skal brukes på sosiale medier, som forklarer hva kirken egentlig står for, selv om musikalen er så drøy at teaterpublikummet neppe tror det de ser er representativt…

Her er den første:

De andre legges ut litt sånn etterhvert…