Namasté Simen.

Scroll down for English translation. 😉

Fredag opplevde jeg noe pussig. I min bestrebelse etter å finne på alt mulig annet å gjøre enn det jeg faktisk skulle (som f.eks å forberede EFY klassene mine…), begynte jeg å gruppere ansikter i Picasa. Picasa har et ansiktsgjenkjenningsprogram innebygd i bildebiblioteket, og når du klikker på et ansikt, foreslår den andre ansikter som Picasa mener må være samme person, og så kan du legge dem i egne personmapper. Jeg fikk selvfølgelig opp mange ‘likheter’ som jeg hadde forventet . Benjamin og Ranya med meg. Celine og Michelle sammen, osv.

Men da Thorvaldsens Kristus poppet opp som et forslag ved siden av Simen sitt bilde, fikk jeg meg en liten vekker.
Hvor ofte husker jeg på at barna mine bokstavelig talt er Guds barn? Hvor ofte anerkjenner jeg deres guddommelige egenskaper? Hvor ofte tenker jeg på at Kristus ikke bare er min bror, men også hans?

Namasté, Simen. I salute the divinity in you.

English Translation:

Friday I had one of those moments. In my effort to do do everything and anything else than what I was supposed to be doing (like preparing my EFY classes…) , I started grouping pictures by faces in Picasa. Picasa has a face recognition function built in to it’s library , and when you click on a face, it will suggest other pictures  Picasa assumes are the same person, and then you can file them away in ‘people files’. There were a few predictable matches that showed up, like Benjamin and Ranya and me, or Michelle and Celine. 

But when Thorvaldsen’s Christus popped up next to Simen I was a little taken aback. 

How often do I remember that my children are literally God’s children? How often do I acknowledge their divine natures? How often do I remember that Jesus Christ isn’t just my brother, but his too? 

Namasté, Simen. I salute the divinity in you.