Jeg er selverklært avisoman. Det var ikke feil å ha en mann som jobbet i avis, og som fikk 3-5 aviser hjem i postkassen hver dag. Vi måtte riktignok skaffe oss en ekstra grønn dunk til papir, men det var det verdt. Og avisomanien har gått i arv! Jeg simpelthen elsker det når jeg finner ungene med nesene begravd i en eller annen artikkel. But I digress.
Før helgen fant jeg denne lille notisen:
Tre tips om lykke.
Lykke ser ut til å henge sammen med bedre helse og høyere levealder. Men hvorfor er noen lykkeligere enn andre? På årets konferanse i Society for Personality and Social Psychology i New Orleans presenterte flere forskere sine funn. Dersom forskningen stemmer, kan du bli et gladere menneske ved: Å gi mer til andre. Bruke flere penger på opplevelser og færre på ting. Få nok søvn. (Forskning.no)
Det høres jo ikke feil ut.
Jeg har tenkt litt på dette med lykke. Ikke bare i det siste faktisk. Hva er det egentlig? Når er jeg lykkelig?
Jeg husker da jeg var omtrent 13 år og oppdaget/forsto at det alltid ville være et eller annet i livet mitt som jeg ikke var helt happy med. Da den ene kvisen endelig gikk vekk, så trynte jeg på sykkel og skrapte opp armer og bein. Da skrubbsårene hadde grodd, brant jeg meg på baksiden av leggene på panelovnen i stua. Da brannsårene var grodd, skulle vi plutselig flytte utenlands… Og sånn fortsatte det.
‘Alltid e det någe’, sier man på denne kanten av landet. Underforstått at Murphy’s lov gjelder. Alt som kan gå galt, vil gå galt. Kan man være lykkelig likevel?
Jeg har prøvd å tenke tilbake på de øyeblikkene jeg har ‘følt’ lykke. Jeg synes ikke det er lett å peke på noen konkrete øyeblikk eller epoker eller perioder der jeg har gått rundt og tenkt at NÅ, nå er jeg lykkelig. Var jeg bare lite flink til å gjenkjenne dem?
På ungdomskolen kan jeg huske en stiloppgave basert på et sitat: ‘« Le bonheur ça se trouve pas en lingot – Mais en p’tite monnaie! » Altså: Lykken finner man ikke i en enkel gullbarre, men i småmynter’. Det er jo ikke så vanskelig å være enig i det – for det er jo ofte små lykkeglimt som fester seg – selv om jeg som sagt ikke helt klarer å tidfeste så mange av dem. Likevel så ‘føler’ jeg at jeg har vært ganske lykkelig, og at jeg har hatt og har mange grunner til å være det. Jeg er frisk, jeg har en stor familie som gir meg mye kjærlighet, jeg bor i et vakkert land med mange velferdsgoder, jeg har et stort nettverk, en trygg jobb osv, osv. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at jeg , som alle andre, har hatt tildels store utfordringer og plager å bryne meg på.
Så hva er lykke? Er lykke kanskje en holdning, mer enn en følelse og en tilstand?
Det er gjort mer forskning på dette. Jeg hørte en podcast for noen måneder siden der jeg ble minnet på nytten av å føre en takknemlighetsdagbok. Det finnes altså vitenskapelig bevis for at de som praktiserer takknemlighet er friskere, lykkeligere, mer optimistiske, mer tilgivende, trener mer og er mer fornøyd med livet generelt. En av studiene gikk ut på at en gruppe personer ble inndelt i 3 grupper. Den første gruppen skulle notere ned 5 hendelser de var takknemlige for hver kveld. Den andre gruppen skulle notere ned 5 hendelser som hadde irritert dem eller vært problematiske hver kveld. Den siste gruppen skulle bare notere ned 5 hendelser – positive eller negative. Alle gruppene skulle dessuten rangere/beskrive sinnsstemningen sin og hvordan de følte seg fysisk etter at de hadde notert sine 5 ting. Prosjektet pågikk i 10 uker. Resultatene var entydige. Takknemlighetsgruppen var generelt mer fornøyd med livet, trente mer, og var friskere enn de to andre gruppene. Ut ifra skalaen forskerne her brukte var de faktisk så mye som 25% ‘lykkeligere’.
“The root of joy is gratefulness…It is not joy that makes us grateful; it is gratitude that makes us joyful.”
― David Steindl-Rast
2009 var vår Annus Horribilis. Mot slutten av året begynte jeg på min egen takknemlighetsdagbok etter å ha lest denne talen. Jeg skrev i den i noen måneder, men så ble den liggende urørt på nattbordet mitt frem til jeg hørte ovennevnte podcast og tok opp vanen igjen. For noen dager siden leste jeg gjennom det jeg hadde skrevet i den fra 2009, og var overrasket over hvor positivt det var, til tross for alt det som skjedde i livene våre på den tiden. Jeg tviler ikke på at det å bruke litt tid hver dag på å tenke på hva jeg hadde å være takknemlig for hjalp meg gjennom de tøffeste månedene i mitt liv.
Happiness seems to be related to improved health and longevity. But why are some people happier than others?In this years conference for the Society for Personality and Social Psychology in New Orleans, several scientists presented their research. If the results are correct, you can become happier by: giving more to others. Using more money on experiences than on things, and getting enough sleep.
Makes sense.
I’ve been thinking about happiness. Not just recently actually. What is it? When am I happy?
I remember distinctly the point in my life (13) when I realised there would always be something in my life I was not happy about. When that stubborn zit finally went away, I crashed on my bike and scraped up my arms and legs. When the sores had healed, I burnt the backs of my shins on a panel heater. When the burns were ok, my family decided to move to Switzerland. And it just went on and on…
‘There is always something’ , we say in these parts of the country. Implying that Murphy’s law is real, and that everything that can go wrong, will. Can I be happy anyway?
I have tried to think back on the moments in my life where I have ‘felt’ happy, but it is actually hard to pinpoint any moments or periods of my life where I have walked around and thought ‘NOW, now I’m happy’. Could it be I just wasn’t good at recognizing them?
In junior high school I can remember an essay assignment based on this quote: Le bonheur ça se trouve pas en lingot – Mais en p’tite monnaie! » i.e.: Happiness is not found in one large gold barre, but in many small coins. It’s not hard to agree with that. Because it is usually the small bursts of happiness that seem to occur – even though I can’t seem to be able to bring them to the forefront of my memory, as I just mentioned. However, I have always had and have many reasons to be happy. I am healthy, I have a large and loving family, I live in a beautiful, safe country with incredible social safety nets, I have a secure job, etc, etc. But at the same time, I have had, like every other human being on the planet, challenges and problems and worrisome issues to deal with.
There has been more research on happiness. A few months ago I heard a podcast , where I was reminded of the benefits of keeping a gratitide journal. There is actually scientific proof that those who practice gratitude are healthier, happier, more optimistic, more forgiving, excersize more and in general are more content with their lives. One of the studies reported on, consisted of dividing a group of people randomly into three different groups. The first group was to write down 5 events or things they were grateful for each evening. The second group was asked to write down 5 hassles or negative events each evening. The last group was instructed to simply write down 5 events, not specifying wether they were negative or positive. All the groups were also instructed to describe their moods and physical wellbeing after thay had made their notes each evening. The study went on for 10 weeks. The results were quite impressive. The gratitude group was in general happier, excersized more, was healthier and basically more content with life than the two other groups. In fact, within the rating scale the scientists had used, the gratitude group was a full 25% happier than the other two groups.
“The root of joy is gratefulness…It is not joy that makes us grateful; it is gratitude that makes us joyful.”
― David Steindl-Rast
2009 was our Annus Horribilis. Towards the end of the year, I started my own gratitude journal, upon listening to this talk. I wrote in it for a few moths, and then it lay untouched on my nightstand, until I heard the above mentioned podcast and revived the habit. A few days ago I reread what I had written in 2009, and was actually surprised at how up-beat and positive it was, in spite of all the awful things going on in our lives at the time. I have no doubt that taking a little time every day to think about what I was grateful for, helped me through the roughest months of my life.
My life isn’t perfect. I worry. I still have challenges. But I am happy. And I am grateful.
