Søvn og sånn

Søvn, ja. I noen år levde jeg i den villfarelse at jeg var en helt framifrå utgave av morsarten, fordi jeg hadde barn som sov hele natten fra de var bittesmå. Før dere får lyst til å halshugge meg, la meg ile til og si , at jeg etter hvert har forstått at det neppe var min fortjeneste…

Jeg nøt rett og slett godt av at jeg fikk fire barn med særdeles gode sovehjerter. Og godt er det.
Jeg fungerer nemlig dårlig med lite søvn, og det spørs om det hadde blitt så mange som fire barn i det hele tatt, dersom jeg hadde blitt utsatt for kolikk og nattevåk.

Det høres sikkert utrolig blærete ut, men jeg kan med hånden på hjertet ikke huske at jeg er blitt holdt våken om natten av små barn en eneste gang i løpet av min mamma-karriere. Nå begynner det jo å bli en stund siden, så det er ikke umulig at jeg har fortrengt en og annen våkenatt pga. tenner eller sykdom, men i det store og hele, så har det jeg har måttet oppleve av søvnmangel heller dreid seg om min kjære manns snorking, mildt stress i forbindelse med ny jobb eller bekymringer om tenåringer.

Førstemann la listen. Vi kaller henne fortsatt murmeldyret. Hun sov rundt fra ca. 6 uker. Jeg ammet henne i elleve tiden før jeg la meg, så sov hun til ca. seks neste morgen, hvorpå jeg tok henne inn til meg, ammet henne igjen, og så sovnet vi igjen begge to, og sto opp i halv  ni-tiden. Så sov hun igjen et par timer mellom 11 og 13, og igjen en time eller to ca. 16, og så la hun seg igjen i 20-tiden. Vi holdt på å bygge nytt hus, og pappa’n dro ofte rett fra jobb til det nye huset og styrte med maling og tapetsering. Da han kom hjem igjen sånn i halv elleve tiden på kvelden, så hadde han jo ikke sett henne hele dagen. Så da VEKKET han henne for å leke en liten halvtime – og så la hun seg igjen og sov. Null problem. (Og stikk i strid med alle ekspertråd)

Jeg skjønner jo at dette ikke er helt normalt. Men det var virkelig en velsignelse i forkledning. Jeg ble nemlig gravid igjen etter tre måneder (!), og var ganske trøtt selv…

De sov på eget rom fra ca. 4 måneder. De delte også rom. Jeg var nok påvirket av mine egne foreldres rutiner rundt leggetid og soving, og det falt meg ikke inn at de kunne komme til å våkne om nettene.

Da eldstemann var 4 og et halvt, kom tredjemann. Og så fjerdemann 15 måneder senere. At de to siste var så tette, var hakket mer planlagt enn de første to. Vi så nemlig hvor stor glede de første to hadde av hverandre. De siste to sov like godt som sine to eldre søsken. Men nå var de to eldste så store at de kunne klatre ut av sine egne senger – og det gjorde de. De vekslet på å komme inn til oss og sove videre med oss,  (Tenk – vi drev med samsoving uten å vite hva det var!) eller å klatre oppi sengene til hverandre og sove videre der.

I noen år var det ikke uvanlig for oss å våkne om morgenen og finne mellom fire og seks personer i sengen. Søvnkvaliteten var kanskje ikke alltid optimal, men vi sov. Det var like vanlig å finne dem i hverandres senger. Og det var helt greit.

Jeg skal derfor ikke komme med masse råd om soving og hvordan man takler nattevåk – men jeg har tenkt en del på dette i det siste – og er egentlig mest nyskjerrig på om det har skjedd en endring i barns søvnmønster generelt de siste årene, eller om det er internett og bloggverden som gjør at vi nå deler nattevåkingen med hverandre, og at det dermed bare virker som det er flere barn med sovevansker nå enn før?

Jeg har en kollega som har en treåring og en baby på ni måneder. Han og kona har ikke sovet en hel natt siden førstemann ble født. Førstemann ville aldri legge seg, og var ekstremt utholdende. Og hun våknet svært tidlig i tillegg, når hun først hadde sovnet. Nestemann legger seggreit, men sover bare et par timer, før hun våkner og holder det gående i timesvis. Hun våkner også ekstremt tidlig, gjerne i femtiden om morgenen – og er klar for en ny dag. Jeg er full av beundring for dette paret som ser ut til å fungere greit til tross for ekstremt lite søvn over lang tid. Jeg ville helt seriøst sannsynligvis ha tørnet.

Det er ikke for ingenting at søvnmangel regnes som en av de aller mest effektive torturmetoder, og det er en kjent sak at søvnmangel kan utløse psykotiske episoder.

Jeg googlet ‘children who don’t sleep’, og ramlet innom blogger og nettsteder med hundrevis av desperate foreldres beretninger om ‘å ha prøvd alt’, om medisinering av småbarn, om testing av all slags dietter, om innleiing av ‘natt – au-pairer’ for å få et par netter uavbrutt søvn.

Jeg fant teorier om autisme, om gluten-intoleranse, om ADHD, om overstimulering av småbarn. Jeg fant nettbutikker som tilbød alt fra magnet-plaster til soveposepysj .  Og jeg forstår at det er et stort marked der ute…

Jeg har også de senere årene lest en del artikler (f.eks. her og her) som forteller om flere og flere foreldre som trenger hjelp og veiledning i forhold til det å få barna til å sove. Er det blitt verre nå enn før, eller er det bare blitt mer stuerent å be om hjelp? Eller kanskje vi har større forventninger til foreldrerollen og hvordan vi skal takle den? Har vi som samfunn et større behov for å få stilt diagnoser?

Og hva med nasjonale forskjeller? En interessant artikkel i Psychology Today tok for seg den store forskjellen mellom antall ADHD diagnoser i USA i forhold til Frankrike. Jeg undrer meg på hvor Norge ville plassert seg på skalaen?

I fjor høst passet jeg nevøen min og niesen min på henholdsvis tre og ett år en langhelg. Ettåringen sover lett og våkner en del om nettene. Jeg var helt utkjørt etter en helg. Jeg tør ikke tenke på hvor sliten søsteren min og mannen må være!

Jeg skulle ønske jeg hadde en ‘one size fits all’ løsning til henne og alle de andre som sliter der ute, men det er vel slik som overalt ellers: Barn er forskjellige. Noen trenger mer søvn enn andre, og heldigvis, så vokser de fleste barn av seg ‘våkne om natten’ greiene etter hvert.

Men nå er det leggetid for denne tenåringsmammaen. Ungene legger seg nok etter meg, de begynner sent på skolen i morgen, og styrer seg selv… Det er nemlig lenge siden det ble slutt på ‘voksentid på kvelden’!