Jeg har lenge vært fan av Trinny og Susannah. Ja, du vet  – de to gale, engelske damene bak den engelske tv-serien ‘What not to wear ‘ (2001-2005), og som nå reiser verden rundt og kjører make overs på alminnelige damer  (og menn) i rekordfart.

For å være helt ærlig, så likte jeg egentlig best den ‘opprinnelige’ serien. De gikk mer i dybden, og det var mer allmenngyldige tips å plukke med seg. Den nye serien, som nå går sin seiersgang på FEM synes jeg blir for oppstykket og overfladisk, det blir litt for mye føleri og drama – og ikke liker jeg så godt stylingresultatene heller. Det er jo godt mulig at det sier mer om meg enn dem, men dog. Dessuten blir de bakenforliggende kommersielle interessene litt for åpenbare.

Anyway.

Jeg har på et eller annet tidspunkt klikket på ‘like’ knappen til ‘Trinny og Susannah – oppdrag Norge’, og får dermed oppdateringer i ny og ne. For noen uker siden lå jeg i sengen en lørdagsmorgen og scrollet gjennom facebook, og fikk øye på en invitasjon til å melde meg på som deltager til nettopp neste sesong  av ‘Trinny og Susannah – oppdrag Norge.’

Tja. tenkte jeg. Hvorfor ikke? Det hadde jo vært litt greit med en make-over? Ny sveis, ny sminke, nye klær? Så jeg slengte inn en søknad. Sammen med over 2500 andre makeoverlystne damer, viste det seg.

(For det er nok ikke slik, som programmet kan gi inntrykk av, at de plukker opp intetanende damer på gaten, som de ser trenger en liten eller stor oppfriskning. Neida. Man søker om å få delta. Og blir plukket ut og intervjuet og sånn.)

Jeg ymtet frempå at jeg hadde jobbet i 4 år i treningsbransjen og bodd i treningstøy. At jeg nylig hadde byttet jobb og slet med å se voksen ut uten å bli for konete, men ville ikke se ut som en wannabe fjortis heller. Og så nevnte jeg at det hadde vært kult med ny look siden jeg skulle feire sølvbryllup snart, og at det hadde vært morsomt å krype ut av komfortsonen min og samtidig gjøre barna mine ekstremt flaue.

Og så tenkte jeg ikke mer på det.

Men søknaden min må ha gjort et visst inntrykk. For etter noen uker ringte de faktisk, og ville ha meg med! (Eller ihvertfall vite litt mer om meg…) Og jeg fikk fullstendig panikk! Komfortsone du liksom!

Jeg så meg selv for meg i undertøyet på riksdekkende TV, mens Trinny griper tak i puppene mine og roper høyt ‘show off those puppies’ og rødmet langt inn i hårroten bare av å  snakke med fyren fra TV-Norge. Og så takket jeg pent nei…

Da jeg fortalte ungene litt senere på dagen var meningene delte. Minstemann var skrekkslagen over tanken på at moren hans i det hele tatt kunne finne på noe så tåpelig som å delta i et sånt program. (Ha – han VILLE blitt flau! Jeg burde gjort det bare av den grunn!) Mens min skjønne, vakre, søte, snille datter utbrøt:’ Jammen, mamma da! Du trenger da ikke det du! Du kler deg helt fint og mange andre på din alder ville gitt hva som helst for å se ut som deg! ‘ <3 Smelt. <3

Så der gikk jeg altså glipp av mine ’15 minutes of fame’. Fordi jeg er en pingle.

Ville du takket ja?

English version

I’m a chicken.

I have loved Trinny and Susannah ever since they started their British tv-show ‘What not to Wear’ back in 2001. Now they travel the world and do whirlwind makeovers of deserving women (and a few men) .

To be quite honest, I preferred the original shows. They were more in depth and the styling tips seemed more general and applicable. The new format is too superficial and the commercial interests to prevalent.

Anywho.

A few weeks ago I was laying in bed, lazily scrolling down on Facebook, when an invitation to apply for a spot on the new season  popped up. I thought: Well why not? New haircut, new make- up and new clothes might be fun. So I submitted an application. Along with over 2500 other women, apparently…

In my application I mentioned that I had been working at a gym for 4 years and lived in yoga pants,  had now changed jobs and needed to look more grown up, but without looking neither frumpy or like a wannabe 14 year old. I also mentioned that my silver anniversary was coming up, and that it would be nice to embarrass my children and crawl out of my comfort zone.

And then I didn’t think about it again.

Until the phone rang a few weeks later, and a male voice on the other end wanted to know more about me and if I was still interested in participating. And what did I do? I panicked. Big time.

I could just picture myself in my underwear on national television with Susannah grabbing my tits and shouting’ show off those puppies’, and went bright red from head to toe just a thinking about it. Thanks for asking, but no thanks.

When I told the kids later that day, their reactions varied. My youngest was absolutely mortified that I had ever even considered applying. (Ha! I knew it! He would have been embarrassed! I should have done it just for that!) My sweet, loving, charming and ever encouraging daughter on the other hand exclaimed: But you don’t need a make over mummy! You dress just fine, and others your age would give anything to look like you. Isn’t she adorable?

So there you have it.

I missed out on my 15 minutes of fame. Because I am a chicken.

Would you have said yes?