I forbindelse med 8. mars gudstjenesten i Stavanger domkirke i år, fikk jeg anledning til å intervjue biskop Anne Lise Ådnøy. «Ikke rør abortloven» lå an til å bli den parolen som ville trekke mest folk i toget. På spørsmålet om hva hun syntes om det, svarte hun at hun nok ikke hadde tenkt å gå bak akkurat den. «Abortspørsmålet er et så komplisert tema at det krever et samtalerom vel så mye som paroler», sa hun. Et samtalerom? Ja, takk!
Men de siste månedenes oppmerksomhet rundt abortsaken har ikke akkurat båret preg av dialog og samtale. Foruten parolene og engasjerte kvinner i A handmaid’s tale-kostymer, snakker vi nok heller dype skyttergraver og steile fronter. Men hvordan kunne en slik samtale vært?
Abortlovgivning er komplisert
Jeg synes det er et stort paradoks at mange av de samme kreftene som ønsker å stramme inn abortloven, er de som ellers mener at så lite som mulig burde reguleres eller bestemmes av myndighetene. Jeg tenker at det er merkelig at abort skal ta så stor plass i samfunnsdebatten i Norge, når aborttallene tross alt er ganske lave her, og de vanskelige unntakene er nettopp det – unntak. Så tenker jeg at det er rart at den over førti år gamle loven ikke er blitt justert i takt med den medisinske utviklingen og kunnskapen om fosterets utvikling. Jeg undrer meg over at det i 2019 fortsatt er kvinnen som både sitter med hovedansvaret for å unngå uønskede svangerskap, og ansvaret for å avslutte de som eventuelt måtte oppstå.
Women and children , av kunstneren Caitlin Connoly
Traff en nerve
Kanskje på tide å snu litt opp-ned på hele diskusjonen? Med jevne mellomrom dukker den virale twitter-tråden til Gabrielle Blair, aka @designmom opp i feeden min. Gabrielle er seksbarnsmor, populær mammablogger og medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I september i fjor delte hun sitt perspektiv rundt uønskede svangerskap, og traff tydeligvis en nerve, etter antall delinger og visninger å dømme.
Resonnementet hennes var omtrent som følger: 100 prosent av alle uønskede svangerskap er resultatet av menns uansvarlige utløsninger. Hvis du vil redusere antall aborter, så må du redusere antall uønskede svangerskap. Da må menn ta ansvar.
Kvinnens egg kan i praksis kun befruktes 24 dager i løpet av et år. Menn er fertile 365 dager i året. Det er mennene som er problemet her.
Prevensjon for kvinner er som regel hormonbasert og har mange bivirkninger. Hormonbasert prevensjon for menn kom aldri forbi teststadiet nettopp på grunn av bivirkningene – selv om de bare utgjorde en tredjedel av bivirkningene som kvinner må tåle. Kondomer derimot, er lett tilgjengelige, rimelige, gir ingen bivirkninger, og er veldig sikre når de brukes riktig. I tillegg reduserer de faren for kjønnssykdommer. Valget burde være opplagt.
Men nei. De fleste menn liker ikke kondomer, fordi det minsker nytelsen. Litt.
Så for å oppsummere: menn gjør kvinner gravide når de har utløsning. Kvinner blir ikke gravide av å ha en orgasme. Kvinnens nytelse har overhodet ingenting med hennes fruktbarhet å gjøre. Uønskede svangerskap inntreffer kun når menn har utløsning.
Vi burde altså ikke snakke om abort uten å plassere ansvaret der det hører hjemme. Hos uansvarlige menn. Så hva ville vært et rimelig tiltak for å unngå at menn forårsaket uønskede graviditeter? Noe på linje med den belastningen det er for en kvinne å gjennomgå et ni måneders svangerskap og en fødsel, for eksempel?
Dersom du mener at abort er mord, hva med å la en håndfull menn kastreres for å unngå tusenvis av mord hvert år? Eller hvis du synes det blir litt for brutalt, så kan man heller la alle menn midlertidig steriliseres når de blir kjønnsmodne. Det er et enkelt inngrep, og kan lett reverseres når mannen finner en partner han ønsker å få barn med.
For å redusere eller eliminere aborter, må vi slutte å forsøke å kontrollere kvinners kropp og seksualitet. Vi trenger ikke «røre abortloven». Det holder å regulere mennene.
