Denne spalten sto på trykk i Vårt Land 2. mars 2020, men jeg la den aldri inn i bloggen. Nå er det fornyet interesse i saken fra november 2019 som var foranledningen for spalten, etter at kirken har inngått et forlik med skatteetaten i USA, om rapportering av finansinformasjon.

Her kan du lese kirkens offisielle uttalelse om saken, og her kan du lese en artikkel fra BBC som virker ganske balansert.  

 

Hvorfor skal jeg fortsette å betale tiende

– hvis kirken min er stinn i penger?

 

De siste ukene er det fremkommet opplysninger om at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har mye penger på bok. Ikke bare mye, men sånn nesten ubegripelig mye. 100 milliarder dollar mye. Det begynte med en artikkel i The Washington Post før jul, som hadde fått tilsendt informasjon fra broren til en tidligere ansatt i kirkens forvaltningsfond ‘Ensign’. Hvis jeg har forstått de ulike avisartiklene riktig, hadde den tidligere ansatte varslet skattemyndighetene i USA , fordi han mente at fondet, og dermed kirken, ikke oppfylte kravene til skattefritak. Fondet skulle benyttes utelukkende til religiøse, undervisningsmessige eller humanitære tiltak, noe han mente det ikke gjorde.

Det er forståelig at det kommer reaksjoner når slike rapporter dukker opp, og tall i den størrelsesorden kastes rundt. Spørsmål om dette kunne stemme kom både utenfra og innenfra, og det har ikke manglet på verken spekulasjoner, forsvarstaler eller krass kritikk.

I et sjeldent intervju med The Wall Street Journal, har kirkens ledende biskop (med det overordnede ansvaret for kirkens timelige anliggender), franskmannen Gerald Caussé, forsøkt å gi svar på hvorfor og hvordan kirken, gjennom dette fondet, har vært i stand til å bygge seg opp denne formuen. Et fond som visstnok ligger på listen over de fem største i verden,  plassert et sted mellom verdens største hedge-fond på 160 milliarder dollar og Bill og Melinda Gates filantropiske fond på 46,8 millarder dollar.

Hvor kommer alle pengene fra?

Informasjonen sendt til The Washington Post hevdet at kirkens 16 millioner medlemmer betaler ca. 7 milliarder dollar i tiende i året, hvorav 6 milliarder går rett til drift av kirkens menigheter, kirkebygg, templer, misjonærarbeid og skoler. Overskuddet på en milliard pløyes inn i fondet, som så investeres. Fondet ble opprettet i 1997, og skal altså ha vokst fra 12 milliarder til 100 milliarder på disse 22 årene. Caussé ville verken bekrefte eller avkrefte beløpene, men forklarte at på  samme måte som vårt hjemlige oljefond, er dette midler som er beregnet på å dekke fremtidige behov som kan og vil dukke opp. Det hamstres ikke for noen spesiell begivnehet, slik enkelte har hevdet, men for å være i stand til å håndtere økonomiske nedgangstider. Det henvises til både de gammeltestamentlige syv fete og syv magre år, og lignelsen om talentene når denne økonomiske praksisen skal forsvares.

En av hans rådgivere sa det på denne måten: «Det vil komme nedgangstider. Hvor utbredt eller dramatiske vet vi ikke. Men på grunn av disse reservene som håndteres med forsiktighet og klokskap, vil vi ikke trenge å kutte ned på virksomheten vår».

Caussé kommenterte at mesteparten av veksten de siste årene rett og slett kommer fra den lengste oppgangsperioden noen gang registrert i USA, som også har skapt oppgangen i finansmarkedene.

Noe av kritikken som er fremkommet er at mere av disse midlene burde brukes til veldedig arbeid og humanitærhjelp. Kirken har kontret med at humanitærhjelpen faktisk er blitt doblet de siste par årene, og ligger nå på ca. en milliard dollar i året. Kirken har også sagt at den vil fortsette å øke, i takt med kapasiteten til å sørge for en effektiv og hensiktsmessig distribusjon.

En annen kritikk har vært at det er feil av kirken å kreve tiende av sine medlemmer, når den allerede har så mye penger. Men for kirkens medlemmer handler tiende mer om tro enn om penger. Vi tar utfordringen i Malakis tredje kapittel bokstavelig: ‘Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det finnes mat i mitt hus. Prøv meg på denne måten, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål’. Ingen medlemmer må velge mellom å betale tiende  og basisbehov. Nettopp på grunn av tienden og andre offergaver fra medlemmer er kirken i stand til å hjelpe de som har behov for det. Det har kirken ingen planer om å slutte med, eller be om unnskyldning for.