Farvel…igjen!

Søndag hadde vi enda en avskjedssammenkomst for gode venner som flytter fra oss. Denne gangen var det Lasswell familien som reiser tilbake til Houston. Ikke nok med at de reiser, men Johannes og jeg har overtatt ‘jobben’ deres i grenen. Vi er nå ledere for Unge Enslige Voksne i Stavanger, og ledere for Instituttsenteret her. Jeg blir mindre og mindre flink til å takle alle disse avskjedene. Det praktiske er én ting. Ca. 80 mennesker i huset som skal bespises er ingen spøk. Men det følelsesmessige er egentlig mye, mye verre.
Ja, jeg vet jeg ikke ville vært så lei meg dersom jeg ikke brydde meg så mye om dem, og at det gjør vondt, fordi vi er så glad i dem. Men det hjelper liksom ikke.

Lasswell familien er ikke de eneste som forlater oss i høst. Phipps familien reiser i begynnelsen av desember, og sannsynligvis Brownfamilien og Sheleyfamilien også. så hva gjør jeg for å bevare minnene? Når de har garasjesalg før flyttingen så kjøper jeg ting fra dem som vil minne meg om dem. For eksempel denne plantepinnen som har vært Julie Phipps sin, og som jeg elsker. Jeg humrer inni meg hver gang jeg ser den. Det vil si hver gang jeg går opp trappen og inn i huset. Lampen til Rebecca. Ildfaste former og møbelstoff fra Phipps. En transformator fra Snow’s.

Og så samler jeg på oppskrifter. Beverly Smith’s rolls, Tove sin ostekake, Whiteside’s epleplai… Og så trøstespiser jeg.