Idag dro eldstemann tilbake til Østlandet og studietilværelsen. Vi fikk beholde henne nesten en hel uke lenger enn planlagt, grunnet endret semesterstart og et influensastreif. Var hun klar til å dra? Helt sikkert mer klar enn jeg var til å la henne reise…
Det er for det aller meste veldig fint å ha store barn. Når jeg leser mammablogger blir jeg minnet på hvor kavete det ofte var da de var yngre. Og av og til tar jeg meg selv i å tenke at ‘Hmmm. Det er et lavere konfliktnivå nå, er det ikke?’. For det er det. Når vi er samlet hele gjengen nå, går det mest i humor og godlynt erting, mimring og avslappet ‘sammenhet’. (Er det et ord?)
Egentlig synes jeg jo det er flott at de prøver vingene sine. At de har planer og ambisjoner. At de drar avgårde og nesten ikke ser seg tilbake. Samtidig kjenner jeg et stikk i hjertet, og lengter tilbake til små, klamme hender rundt halsen og et godt tak i skjørtekantenn min. (Hvilket bare er selektiv hukommelse og ønsketenkning, fordi alle mine fire har vært usedvanlig lite klengete og mammadaltete…)
Så jeg prøver å minne meg selv på at det jo er dette jeg egentlig mener: At de skal ha både røtter og vinger. At det ikke er så lenge til påske, og at vi jo kan skype og sende sms og snakkes på tlf.
Men klumpen i magen er der likevel.
