Da jeg var i London i begynnelsen av november ifjor var jeg bl.a en tur innom yndlingsmuseet mitt; The V & A. De kaller seg selv ‘the world’s greatest museum of art and design’ og det med god grunn.
Utstillingen som lokket mest akkurat denne gangen var ‘Ballgowns – British glamour since 1950’.

Stor var forbauselsen min da jeg kom inn og den aller første kjolen som sto utstilt var en oransje drøm av en designer ved navn Yuki. Jeg kikket rundt og lurte på om de andre besøkende hadde hørt gispet mitt…

Fra jeg var ett år til jeg var ca. syv bodde familien min i London, og pappa livnærte seg som fotograf. En gang hadde han et oppdrag for en relativt ung og ukjent japansk designer ved navn Yuki, og mamma var faktisk med på fotoshoot som modell.

(Jeg har ikke tilgang til de bildene, men her er et av min fantastisk vakre mamma, tatt omtrent samtidig, tidlig syttitall.)

Som betaling fikk hun to kjoler og en topp. Den ene kjolen og toppen var hvite, og den andre kjolen var en fotsid knallrød flagrende sak. Selv om hun faktisk var skuespiller av yrke, ble det lite skuespilljobbing etter at hun fikk barn (8 faktisk!) og etterhvert flyttet til Norge – og dermed tror jeg at kjolene kun ble brukt ‘ skikkelig’ èn gang hver. Den hvite på filmfestivalen i Cannes med Pappa en gang, og den røde på et kostymeball. Kjolene havnet etterhvert i ‘kle seg ut boksen’ vår, og jeg har mange gode minner der jeg vandrer rundt i leiligheten i hvit, fotsid gallakjole og sølvfargede platåsko. (Det er kjempetrist at det ikke finnes bilder…)

Foreldrene mine flyttet på seg med jevne mellomrom, alle de 8 barna vokste opp og flyttet hjemmefra, og i forbindelse med en av flyttingene fikk jeg en del av kle seg ut klærne, siden jeg nå hadde barn som faktisk var i kle seg ut alder. Ikke kjolene. Snufs. De var blitt ødelagt av et museangrep et par år før. Men toppen havnet hos meg – og er blitt brukt av våre barn både til romfarerkostyme og englekostyme. Den er ikke hvit lenger. Den er både hullete og flekkete og heller mer mot gult.

Men nå som jeg vet at Yuki design er museumsverdig har jeg reddet den ut fra kle seg ut kommoden og hengt den på utstilling på hobbyrommet mitt.

Sånn. Rart, ikke sant, hvordan man kan endre oppfatning av en gjenstands verdi så brått?

PS. Det var fotoforbud på utstillingen – derfor ingen bilder derfra – men klikk på linken og se videoen. Skikkelige drømmekjoler!