Det spiller ingen rolle for meg

Jeg rydder i Google driven min, og da dukker det opp mye rart. Men det dukker også opp mye fint.

Jojobjerga.com fyller hele 18 år i år. Jeg er relativt teknisk anlagt, og finner som regel ut av hvordan jeg skal gjøre ting her inne, men syntes det har vært litt for ollete og tidkrevende å passe på alt som skjer på ‘bakrommet’ på bloggen. Det siste året har jeg derfor benyttet meg av en indisk web-designer via Upwork. Genialt opplegg faktisk. Du legger ut jobben du trenger gjort på anbud, og får tilbud fra flinke fagfolk. Isha, som jeg valgte, er dyktig og kjapp til å svare når jeg trenger noe gjort, og jeg betaler kun for tiden hun faktisk bruker, ikke noe abonnementsopplegg som jeg tidligere har hatt.  Isha er litt fortvilet over at jeg ikke legger ut blogginnlegg oftere, fordi det går utover algoritmene. Men jeg har altså forsøkt å forklare for henne at den for det meste fungerer som et arkiv for skriveriene mine.

Under oppryddningen dukket det opp en tale jeg skrev for et par år siden, som jeg faktisk synes fortjener en litt mer permanent plass på den store verdensveven. Så her er den:

 

 

Dan Richard Hagen og jeg lager en podkast sammen som heter TROlig. For de som ikke vet hva en podkast er, så er det altså et slags radioprogram, som ligger tilgjengelig på internett og som man kan høre på når det passer. Der snakker vi sammen med inviterte gjester om egentlig alt mulig som har med tro å gjøre, og da særlig vår trosretning. Vi stiller også gjestene noen faste spørsmål, og et av dem er: Hvordan definerer du tro? Hva er tro for deg? Det har vært fascinerende å høre så mange ulike definisjoner på tro, alle fra personer som har tilknytning til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Man skulle kanskje forvente at når vi alle tilhører samme kirkesamfunn, så ville vi definert tro likt. Men sånn er det ikke. For noen er tro et valg. For andre er det en gave. For ytterligere andre er det et anker. Eller styrke til å takle vanskelige ting. For noen er det tillit og håp. Jeg skal komme tilbake til tro litt senere. 

Forrige søndag snakket Øyvind i søndagsskolen om en frase som gikk igjen i flere av kapitlene vi hadde lest i Lære og Pakter foregående uke. Nemlig frasen: «Det spiller ingen rolle for meg». Det kan  virke litt rart at Herren sier noe sånt, men i hvert enkelt tilfelle sa han det i sammenheng med en oppgave de som mottok åpenbaringen fikk.  Konklusjonen var at han ber oss gjøre en del spesifikke ting, men er tydeligvis mer opptatt av at vi faktisk gjør dem, enn av måten det blir gjort på. 

Dette fikk meg til å tenke på et sitat av Joseph Smith som vi ofte gjengir: «Jeg underviser dem korrekte prinsipper, og så styrer de seg selv.»  

De siste årene, og kanskje spesielt det siste halvannet året, så er vi blitt mer overlatt til oss selv åndelig sett. Vi har måttet ta mer personlig ansvar for vår egen åndelige utvikling. Vi får i mindre grad alt ferdigtygd og rett i fanget. For noen har det sikkert vært berikende og fint. For andre har det nok opplevdes som uvant og kanskje besværlig. Som type er jeg nok litt bedagelig anlagt, og liker egentlig å bli fortalt i klartekst hva som forventes av meg og hva jeg skal gjøre, eller tro. Så for min del har det vært krevende å skape nye rutiner og finne nye måter å holde fast i jernstangen på. 

Kombinasjonen podkast-produksjon og denne overgangen til ‘hjemme alene’ kirke har derfor gjort at jeg mer enn før har tenkt over hva det er jeg egentlig tror på. En av de tingene jeg oppdaget, var at jeg trengte å definere tydeligere for meg selv, hva troen min besto av. 

I mesteparten av mitt voksne liv har jeg fått lov å tjene i Primær med barna. Det fine med det, er at vi bruker nesten hele tiden på å undervise de mest grunnleggende prinsippene: Jeg er Guds kjære barn. Som jeg har elsket, elsk du din neste. Min Gud ga meg et tempel. Dette er min elskede sønn, hør ham. Søk, overvei og be.

Vi blir hele veien minnet på de viktigste, grunnleggende tingene.  

Men det litt dumme med det, er at man lett kan bli værende på primærnivå, og ikke utvikle seg videre. I livet er det jo slik at man først går på barneskole, så ungdomsskole og videregående, og gjerne universitet eller høyskole etter det. For hvert trinn bygger man videre på det man har lært før, og man utvider horisonten og øker kunnskapsnivået. Men i kirken  er det ikke alltid sånn at vi utvikler oss videre åndelig sett – ikke til forkleinelse for noen av de flinke lærerne vi har i søndagsskolen eller i kvorumet eller Hjelpeforeningen – Klassene kan være veldig gode de, og diskusjonene kan være både oppløftende og berikende  – men  den åndelige progresjonen er ikke så opplagt. Derfor er jeg stadig på utkikk etter måter å få mer utbytte av for eksempel mitt personlige skriftstudium. Nylig kom jeg over et foredrag fra 2018 av en religionslærer  på BYU Idaho, som ga meg noen nye måter å tenke på rundt skriftstudium som kanskje kan være nyttige for flere. 

Han startet med noen generelle prinsipper:

1. Det finnes ikke noe ‘stedfortredende skriftstudium’. Vi må faktisk gjøre det selv.
2. Alt som er verdt å ha, koster noe. Når det gjelder skriftstudium – så snakker vi om innsats. 
3. Det finnes et gjensidig forhold mellom det å lære og det å undervise og det å gjøre eller praktisere. Vi lærer av å undervise, og å praktisere. Vi underviser ved det vi gjør. (Forkynn evangeliet – bruk ord om nødvendig) 
4. Skriftene er veien til målet – ikke målet i seg selv (Johannes 5:39) Vi kan lære fra dem, vi kan komme til Kristus gjennom dem – men skriftene er ikke målet. 
5. Det er et gjensidig forhold mellom templet og skriftene – jo mer vi er i skriften, fordyper oss i skriften,  jo mer forstår vi av templet, og jo mer vi er i templet, fordyper oss i tempelarbeidet, jo mer forstår vi av skriften. 
   

Så langt grunnprinsippene.

 

 

Men så kom han til det som var nytt for meg – og kanskje dere – han presenterte en måte å studere skriften på – ikke som en fasit eller den eneste måten å gjøre det på, men som et alternativ av mange. Han velger å skille mellom Doctrine, principles and applications. Altså doktrine eller lære, prinsipper og praksis eller programmer. Jeg kommer til  å bruke ordet applikasjoner   – men i denne sammenhengen er det altså måten vi praktiserer et prinsipp på. 

Doktrine eller lære kan vi definere som evige erklæringer om åpenbart sannhet  – som ikke ber deg gjøre noe som helst. 

For eksempel: Jeg er et guds barn. L&P 88:15: ånden og legemet er menneskets sjel. Nephi 9:20 «Hvor stor er ikke vår Guds hellighet! For han vet alle ting, og det er ikke noe som han ikke vet.»

L&P 93:36 Guds herlighet er intelligens

Apostlenes gjerninger 10:34 : Gud gjør ikke forskjell på folk

Doktrine er beskrivende uttalelser – og når vi fokuserer på å studere og identifisere dem, og gjør oss kjent med dem, så vil den Hellige Ånd styrke både oss og vårt vitnesbyrd. 

Prinsipper –  korrekte prinsipper er alltid rotfestet i, og springer ut fra Doktrine eller lære – Det interessante med dem er at de kan instruere deg til å gjøre ting innenfor en stor variasjon av omstendigheter – med andre ord, de leder til handling uten å  nødvendigvis spesifisere noe nøyaktig handlingsmønster. Prinsipper leder til handling og er generelle.

Og ut fra en doktrine eller en læresetning kan det komme mange ulike handlings-prinsipper. 

1 Nephi 1:1 – for eksempel: 

Jeg, Nephi, ble født av gode foreldre og ble derfor undervist endel i all min fars lærdom, og jeg har i løpet av mine dager opplevd mange lidelser, men har likevel vært rikt begunstiget av Herren alle mine dager, ja, jeg har hatt stor kunnskap om Guds godhet og mysterier, derfor skriver jeg en opptegnelse om hva jeg har gjort i mine dager.

Prinsippet: Hvis jeg vil være en god forelder, må jeg undervise barna mine. Det er interessant at Nephi ikke definerer gode foreldre ut fra sluttresultatet, men ut fra hva de som foreldre faktisk kan gjøre. På samme måte som i familieerklæringen der det står “Og foreldre vil bli holdt ansvarlige for Gud når det gjelder å oppfylle forpliktelsene sine” – som er  å oppdra, dekke behov og undervise – ikke for hvordan barna skikker seg til slutt. Det spesifiseres heller ikke HVORDAN foreldre skal gjøre dette. 

Andre prinsipper i samme vers: Når jeg har kunnskap om Gud, kan jeg til tross for store prøvelser være trygg på at jeg er rikelig velsignet av Ham. Nøkkelen er å kjenne Gud. 

Eller: Hvis jeg har et ønske om å se Guds godhet og mysterier i mitt liv, så bør jeg føre en opptegnelse over livet mitt. 

Alt det fra det første verset. Og andre vil kunne finne andre prinsipper. 

Så  kommer vi til applikasjoner eller praksis. Doktriner og prinsipper er altså evige og uforanderlige og generelle  – mens applikasjoner er regler og retningslinjer, råd, og prosedyrer og noen ganger tradisjoner  – som riktignok springer ut fra prinsippene og doktrinene –  men som både kan og vil endres over tid. Applikasjoner er som regel måten et prinsipp utøves på. Eksempler på applikasjoner kan være : Hvor mange timer vi tilbringer i kirken på søndagen. Hvordan vi kler oss. Måten vi organiserer konferanser på.  Hva vi spiser og drikker under nattverden, eller ordlyden på begavelsen i tempelet. Eller hvilken ukedag som regnes som sabbatsdag. Eller når på døgnet man studerer skriftene, eller hvor lenge. Eller hvordan man deler evangeliet. Hvor ofte man reiser til templet. Hvor mye kjøtt man spiser. Hvor mange barn man har. 

Applikasjoner er av natur ofte individualiserte og tilpasset spesifikke sammenhenger eller omstendigheter. De er mellom deg og Herren.

Problemene oppstår når vi henger oss opp i applikasjoner, i stedet for å fokusere på doktrine og prinsipper. Når vi sauser dem sammen og blir for opptatt av måten ting gjøres på, og behandler applikasjoner som om de var doktrine eller prinsipper. Hva var det Herren sa? Det spiller ingen rolle for meg. 

Som mennesker har vi en naturlig tendens til å vurdere både oss selv og våre medmennesker ut fra applikasjoner. Ut fra måten vi gjør ting på. Det kan fort bli dårlig stemning når vi fordømmer hverandre og blander oss inn i andres handlefrihet og er mer opptatt av lovens bokstav enn lovens ånd, eller prøver å pådytte andre vår måte å gjøre ting på. Det er bedre å undervise korrekte prinsipper – og så la folk faktisk bruke handlefriheten sin og utøve prinsippet slik de finner det for godt i sitt liv og sine personlige omstendigheter.  

Når det er sagt – noen av applikasjonene er faktisk profetiske og autoriserte og generelle også – som for eksempel hvor lenge vi er i kirken på søndagen, Familiens Hjemmeaften, eller hvordan vi etterlever visdomsordet. Hvordan vet vi at de er det? De kommer rett fra profeten og de tolv, og de har endret seg over tid. 

 

 

Hvordan overføre dette til skriftstudium? Du tar et kapittel eller noen vers, og ser etter doktriner, prinsipper og applikasjoner. Konsentrer deg særlig om doktriner og prinsipper som omhandler Kristus og hans vesen og karakteregenskaper. Noen kapitler vil være fulle av doktriner og ikke ha noen prinsipper eller applikasjoner. Andre kan inneholde masse prinsipper og applikasjoner, men lite eller ingen doktrine. Det her er litt sånn øvelse gjør mester opplegg. Ta deg tid til å overveie på hvilken måte det du finner kan knyttes opp mot Frelsesplanen, hvordan de henger sammen og hvordan du skal anvende dem i ditt liv. 

Og da er vi tilbake til det grunnleggende prinsippet jeg nevnte i begynnelsen – at det er et gjensidig forhold mellom det å undervise, å lære og å praktisere. 

Helt til slutt, hva er det jeg egentlig tror på? Å studere på denne måten har frigjort meg litt. Det gjør at jeg kan senke skuldrene, og holde fast ved det mest grunnleggende og generelle. Staffasjen og applikasjonene har inntatt sin rettmessige plass, og jeg kan konsentrere meg om primærkunnskapen. At jeg er et elsket barn av himmelske foreldre, at Jesus Kristus er min Frelser og Forløser, og at min viktigste oppgave i livet er å utvikle kristuslignende kjærlighet til menneskene rundt meg. 

Hva med deg?

 

PS. De vakre bildene fra en gradvis soloppgang fant jeg også igjen i Google Driven, og Tatiana ga meg tillatelse til å bruke dem her.