Igår var det en måned siden svigerfar Thomas sovnet stille inn. Han var nesten 96 år gammel, og hadde Alzheimers, så helt uventet var det jo ikke. Men det kom likevel litt brått på. Bortsett fra en lungebetennelse som tilsynelatende var under kontroll, var det ingenting som indikerte at hans jordiske liv nærmet seg slutten.
I dagene etterpå fikk JB mange hilsener og meldinger fra venner og familie. Ordet som gikk igjen i beskrivelsen av ham var bauta. Og Thomas var virkelig en bauta.
JB og søsknene holdt rørende og morsomme minneord i begravelsen om en far hvis kjærlighetsspråk helt klart var tjeneste. En far som aldri etterlot noen tvil om hvilke verdier som styrte livet hans. En far, bestefar, oldefar og svigerfar som helt til det siste lyste opp når han så sine kjære, selv etter at språket forsvant.
Jeg har vært så heldig å få leve i samme hus som dette milde, litt alvorlige arbeidsjernet av en mann, i nesten 20 år. I et hus som han bygde selv for over 60 år siden. Solid og stort, der gjestfriheten sitter i veggene og forplikter, på godt og vondt.
Jeg har ingen andre svigerfedre å sammenligne med, men jeg vil påstå at han var et prakteksempar av arten.
Jeg kan kun huske at han har blitt synlig irritert på meg èn gang. Det var da jeg ble litt overivrig og begynte å ommøblere stuen på hytta – hans barndsomshjem. “Nei, nå får det være nok!”, utbrøt han, og forlot rommet. Og siden har møblene fått stå i fred.
Han elsket dyr. Kattene og hunden vår visste utmerket godt hvor de skulle gå for å få kos og en godbit.
Han elsket å fiske, å stelle frukttrærne, å lese – og å fortelle om hvordan han hadde funnet sannheten. Da han omsider pensjonerte seg, 85 år gammel, og han og svigermor ville reise på misjon, ble han nesten litt skuffet over at han ikke skulle få reise ut og forkynne, men ‘bare’ til templet som tempeltjener.
Thomas etterlater seg en fantastisk arv. Ikke av gods og gull, men av trofast tjeneste, hardt arbeid og urokkelig tro.
Takk for alt, Thomas
