Hunder og Katter og Sånn

For noen uker siden holdt  Elin, en god venninne av meg, en tale på nadverdsmøtet. Som mor til tre tenåringer og èn ‘Tween’, vet hun utmerket godt hva hun snakker om… Jeg har alltid beundret henne for evnen hennes til å bevare et usedvanlig godt forhold til sine barn, og nå skjønner jeg litt mer av hvordan hun gjør det. Hun har gitt meg lov til å dele talen hennes her: 

 

Barn er som hunder, trofaste og kosete. Det er veldig lett å være hundeeier.

Du mater dem, trener dem, kommanderer og koser med dem. De sitter og  nistirrer på deg for å få oppmerksomhet. De fyker vilt rundt i rommet av entusiasme når du roper på dem.

 

 

Men så… rundt 12-13-14 års alderen, så forandrer de søte små valpene seg og blir til store gamle katter. Når du ber dem om å komme inn, ser de overrasket på deg og bare snur halen til og går sakte i motsatt retning. I motsetning til tidligere, da de sprang i bena på deg og fulgte etter hvor enn du gikk, så trekker de seg nå tilbake eller forsvinner og du ser dem ikke igjen før de er veldig sultne. Da tar de seg en rask pause innom kjøkkenet, og kikker bare så vidt opp fra maten som blir servert. Når du strekker armen ut for å rufse dem litt på hodet, styrer de unna deg og gir deg et tomt blikk som om de prøver å huske hvor de har sett deg før.

 

 

Så har du oss foreldre da, som ikke forstår at denne hunden  nå er blitt en katt, og vi tenker at det må være noe spinngalt med den. Den virker asosial, fraværende, litt deprimert og vil ikke lenger være med på vanlige familieaktiviteter. Siden det er vi som har oppdratt den, lært den å hente ting, å bli og sitte på kommando, så antar vi at vi har gjort noe galt. Overveldet av dårlig samvittighet og frykt, så fordobler vi innsatsen for å få kjæledyret vårt til å oppføre seg. Men alt som fungerte før, gir nå motsatt effekt. Rop på den, og den springer vekk. Si ”sitt”, og den hopper opp på benken. Jo mer du prøver å nærme seg den, jo mer trekker den seg vekk.

 

 

Så istedenfor å fortsette med å være hundeeiere, så kan vi lære oss å bli katteeiere. Sett en skål med mat i nærheten av døren, og la den komme til deg.

Men husk at katter også trenger hjelp og kos. Sitt stille, og den vil komme for å søke etter varme, et trøstende fang som den ikke helt har glemt ut. Vær der for å åpne døren for den.

En dag, når ditt voksne barn kommer inn på kjøkkenet, gir deg en stor klem å sier: ”Du har stått på i hele dag, la meg ta oppvasken for deg”, da forstår du at katten din er blitt hund igjen.

Dette er veldig satt på spissen, men jeg synes det er mye i det. Det er noen år der innimellom som er ”katteårene”. Da må vi som foreldre kanskje gjøre ting på en litt annen måte. Vi er vant til å ha hundene våre i bånd, ha full kontroll. Plutselig skal de springe løst rundt og gjøre egne erfaringer, ta egne valg.

Ungdommene våre er de fremtidige lederne av denne kirken, og av den grunn er de hovedmålet for vår motstander, Lucifer. Temaet for unge kvinner og menn var for en stund siden: ‘Vær frimodig og sterk. Frykt ikke.’ Det passer godt på foreldre også. I disse siste dager trengs modige foreldre som ikke er redd for å si sin mening og ta et standpunkt.

Tenk deg at din datter sitter på togskinnene, og så hører du at toget kommer.

Ville du advart henne for å komme seg vekk fra skinnene? Eller … ville du nølt, og vært bekymret for at hun skulle tro at du var litt for overbeskyttende? Dersom  hun overså din advarsel, ville du raskt flyttet henne til en trygg plass? Selvfølgelig. Din kjærlighet for barnet ditt ville utelukke alle andre alternativer.

Utfordringer og fristelser kommer mot våre tenåringer like fort og kraftfullt som et godstog. Som det står i ‘Familien -En Erklæring til Verden’ , er vi foreldre ansvarlige for å beskytte våre barn. Det betyr både fysisk og åndelig.

Ledere i kirken råder oss til å skape gode mønstre i våre hjem. Vi har hørt det før, det er ikke noe nytt. Men det er nå det som er oppskriften på hva som kan styrke vår familie og barn.

1. familiebønn

2. studere skriftene sammen

3. familiens hjemmeaften

4. spise måltider sammen

5. ha samtaler med hvert barn på tomannshånd

 

1. det krever mot å samle barna til familiebønn (spesielt når de er katter)
2. det krever mot å slå av tv’en eller pc’en og finne tid til å studere skriftene sammen hver dag
3. det krever mot å takke nei til invitasjoner på mandager, så familien kan være sammen denne kvelden
4. det krever mot og viljestyrke å unngå overplanlegging slik at familien kan samles til måltider sammen
5. noe av det mest effektive vi kan gjøre for å påvirke våre sønner og døtre, er å ha personlige samtaler med dem. Ved å lytte, kan vi finne ut hva de tenker på, hva de er opptatt av og hva de føler. (Det er ikke alltid kattene sier så mye) Vi kan hjelpe dem å sette seg mål og fortelle dem om åndelige tilskyndelser vi har fått angående dem. Rådgiving krever mot.

Tenk bare på hva den oppvoksende generasjon kan bli dersom disse 5 gode vanene blir konsekvent gjennomført i alle hjem. Våre unge kan bli som Helemans hær: uovervinnelige.

Eldste Robert D. Hales har delt følgende historie:

Several years ago I was reading the newspaper when one of my young grandsons snuggled up to me. As I read, I was delighted to hear his sweet voice chattering on in the background. Imagine my surprise when, a few moments later, he pushed himself between me and the paper. Taking my face in his hands and pressing his nose up to mine, he asked, “Grandpa! Are you in there?”

Er vi der? Mor/far/ bestemor/bestefar  – er vi der? Å være der betyr at vi forstår hjertene til barna og barnebarna våre og at vi har god kontakt med dem. Men det å ha god kontakt med dem, betyr ikke bare å snakke med dem. Det betyr også at vi gjør ting sammen med dem. Det er lett å finne på noe når de er hunder. Ta en tur til lekeplassen, dra på sykkeltur, mate fuglene… de er med på alt. Det er litt vanskeligere med katter. Men det er viktig å prøve å finne noe som de liker å gjøre.

 

 

Noen ganger synes jeg det kan være vanskelig å ha de gode samtalene rundt middagsbordet. Men hvis vi har gjort noe sammen, så går samtalene lettere.

Jeg vet med meg selv at jeg kunne vært mye flinkere til å utnytte tiden bedre. All den tiden jeg kjører ungene til forskjellige aktiviteter f.eks. Men som regel er de tilkoblet hvert sitt headsett…

Jeg har alltid vært bekymret for at mine svakheter og feil skal gå ut over ungene mine. Og jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har måttet be ungene mine om unnskyldning for måten jeg har reagert på eller håndtert ting på.

Men ingen av oss er perfekte. Vi må bare gjøre det beste vi kan. For det er ingen tvil om at det er vanskelig å være gode foreldre. Det er kanskje det vanskeligste som finnes. Vi får ingen opplæring eller utdanning før vi får barn. Vi lærer underveis, av hverandre og ikke minst her i kirken.

Jeg er uendelig takknemlig for Evangeliet i mitt liv. For alt vi får lære i denne kirken. Jeg vet at Jesus Kristus lever, at han er vår bror og vårt perfekte eksempel i alle ting.

Dette sier jeg i Jesu Kristi navn, Amen

 

Som både hundeeier, katteier og tidligere tenåringsmor, så kan jeg skrive under på alt Elin sa her. Tusen takk, Elin, for at du var villig til å dele!