Et tv-program jeg er blitt glad i er ‘Hvordan se bra ut naken’. Programmet tar for seg kvinner med et i overkant dårlig selvbilde, hjelper dem å ‘make the most out of what they have’, lærer dem tips om hva som kler dem, både i klesveien, på håret og med sminke. Og til slutt tar de nydelige bilder av dem med lite mer enn et laken eller en morgenkåpe drapert om seg, og så blåses bildene opp i reklameplakatformat og henges opp på en utvendig vegg til alles beskuelse. Dødskult. Og damene, alle som en, enten de er unge, gamle, store, tynne, med former eller uten, oppdager at de kan se bra ut nakne – og at det handler mer om hvordan de ser seg selv, enn om hvordan andre ser dem. Og det helt uten kosmetisk kirurgi eller drastiske slankekurer.
Så altså. Jeg har gjort en uventet, men hyggelig oppdagelse de siste månedene. Etter å ha slåss med kroppen min siden puberteten, har jeg kommet til et punkt i livet mitt der jeg faktisk er blitt glad i den. Det er fortsatt litt for mye av den jevnt over, både her og der. Men jeg tar meg selv i å stå foran baderomsspeilet og tenke at egentlig så er den ganske flott. Den er sterk. Den er myk. Den har kurver. Den fungerer. Og faktisk så er den flottest uten klær på… Det er stort! Og ganske utrolig.
Dere skal få slippe et fullfigur nakent selvportrett. I anstendighetens navn. (Og fordi strekkmerker er bare ikke lekkert.) Men la det være sagt: Jeg ser bra ut naken. Nemlig.
