Vårt Land spalten for april skulle stå på trykk mandag 3. april, men jeg hadde egentlig lyst å skrive noe dypt og vakkert og underfundig om Påsken. Så kom jeg på Påskenovellen til Carol Lynn Pearson, som Johannes oversatte til norsk for et par år siden. Kanskje jeg kunne forkorte det? (Jeg fikk til og med tillatelse fra Carol!)
Men det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Den skulle liksom pines ned fra 6500 tegn til 3900, og selv om jeg nesten klarte det, følte jeg den mistet mye av sin opprinnelige spenst og skjønnhet. Dessuten fikk jeg klar beskjed fra kontaktpersonen min i Vårt Land at det var viktig at det var jeg som skrev. Ok da.
Jeg er litt tidsoptimist, og fikk dermed plutselig litt dårlig tid. Jeg begynte på noe påskeaktig, men det ble tamt og rotete og overhodet ikke det jeg hadde sett for meg. Kombinert med en særdeles travel uke på skolen og deadline på en artikkel om kommuneøkonomi (!) endte jeg opp med å dra frem en spalte jeg skrev i oktober ifjor, men som aldri ble brukt. Jeg var litt skeptisk da jeg sendte den inn, jeg følte meg litt uinspirert liksom. Men den fikk god tilbakemelding, og så har det vist seg at den traff en nerve…
Jeg er tydeligvis IKKE den eneste tenåringsforelderen som har opplevd dette… så her er originalen:
– Men det er så sykt usannsynlig, mamma!
Jeg er neppe den eneste tenåringsforelderen som har hørt disse ordene, i samtaler om tro og det guddommelige. Barn og unge kan ofte leve godt og lenge på foreldrenes tro, men de kommer alltid til et punkt der de må finne ut for seg selv og stå på egne åndelige ben. Prosessen kan være smertefull for begge parter. Særlig siden den ofte sammenfaller med den helt naturlige og nødvendige løsrivelsen fra foreldrene.
Lær den unge den vei han skal gå, så viker han ikke fra den selv når han blir gammel (Salomos Ordsprog 22:6)
Sånn går det ikke alltid. Hva gjør vi da?
Jeg har hørt mange foreldre si at de ikke ønsker å påvirke sine barns tro. Komikeren Zahid Ali skrev en populær kronikk for en tid tilbake der han friskt påsto at religiøs indoktrinering av barn, som han kalte det, var steining av fornuften. Barna må få velge selv, er mantraet. Men det er feilslått å tro at vi kan la være. Påvirket blir de uansett. Eksemplets makt er som vi vet, stor. Dessuten, hvis barna på et tidspunkt skal velge selv, så må de jo ha noe å velge mellom. Men hvor mange foreldre setter seg inn i tro- og livssynsmangfoldet med den hensikt å tilby barna sine et objektivt valg? Det er nærmest umulig, i tidsklemma mellom fotballtreninga og FAU-møtene, hytteturene og fredagstacoen.
For de av oss som er aktive og engasjerte i en eller annen trosretning, så er det å oppdra barna ifølge vår egen overbevisning like naturlig som å pusse tennene deres, sørge for ullundertøy, og at de går på skolen. Det betyr faktisk ikke at vi tvinger dem til tro, eller fratar dem muligheten til å velge selv. Etter norsk lov, kan barna selv velge livssyn når de fyller 15, og erfaringsmessig er dette omtrent den tiden da de for alvor stiller seg de store spørsmålene. Hvor kommer jeg fra? Hvorfor er jeg her? Finnes det et liv etter døden? Finnes det et meningsfylt liv FØR døden?
Så hvordan besvarer vi de spørsmålene, dersom vi er så heldige at de faktisk spør oss? Hvordan håndterer vi tvilen som oppstår? Hvordan takler vi at de trekker seg unna, kanskje ikke bare oss, men også alt vi tror på og står for?
Nettopp fordi barn og ungdom er så forskjellige, finnes det ingen enkle svar.
Jeg har alltid vært fascinert av hvor forskjellige søsken kan være. Selv om de er oppvokst med de samme foreldrene, den samme oppdragelsen og de samme verdier, blir resultatet ofte utrolig variert. For noen er minste motstands vei å bare bli værende i foreldrenes tro og miljø, mens andre må teste ut alle mulige og umulige grenser. Enkelte grubler og diskuterer, mens noen ikke sier noe som helst, og sklir unna alle anledninger til å ta et standpunkt om personlig engasjement. Det ville være feil å behandle alle likt, nettopp fordi de er så forskjellige.
Likevel, her kommer mine beste erfaringsbaserte tips til troende tenåringsforeldre:
- Namasté er ikke bare noe man sier på slutten av yogatimen. Det betyr noe slikt som ‘jeg hilser det guddommelige i deg’. Klarer vi å se dem som de guddommelige vesenene de er, er mye gjort.
- Vårt ansvar er å skape trygghet, også trygghet til å yte motstand. Det krever at vi står støtt selv, uten å opptre som skråsikre besserwissere.
- Vi har to ører, men bare en munn. Det er ikke tilfeldig. La dem snakke. Hvis de ikke snakker, så gi dem mat. Det er utrolig hvor mye som kommer fram over pizza midt på natten!
- Kjærlighet staves T-I-D. Men tid sammen med tenåringer og unge voksne barn skjer ikke av seg selv. Etter de intense barneårene kan det være fristende å nyte roen når de etter hvert trekker ut og vekk. Det kan likevel være lurt å skape rom for å gjøre lystbetonte ting sammen.
- Unngå skyttergraven. De forkaster kanskje troen vår og verdiene våre, men de forkaster faktisk ikke oss. Vi trenger ikke ta det personlig.
Et av mine store kvinnelige forbilder, Marjorie Pay Hinckley sa det enkelt: Bare redd forholdet! Gjør aldri et problem som skal løses, til noe viktigere enn en person som skal elskes. Så enkelt, og så vanskelig.
For ordens skyld: Den siste setningen om problemer var det faktisk ikke Marjorie Pay Hinckley som sa. Det var Thomas S. Monson. Men jeg slapp opp for plass. 🙂
