Det er jo en klisjé, men det er sant likevel. ‘Det er i motbakke det går oppover’. ‘What doesn’t kill you makes you stronger’, ‘Motgang gjør sterk’… Men det er ikke til å komme unna at det er slitsomt mens det står på.
Jeg har ikke blogget på lenge. Blogging er litt sånn overskuddsfenomen, og når det butter, så virker det litt ‘frivolous’ å bruke tid på blogging. Og har jeg nå egentlig noe fornuftig å meddele?
Det er mange rundt meg som trenger litt ekstra støtte og omsorg og kjærlighet for tiden. Det gjør godt å kunne være der for dem, samtidig som det er vondt føle seg hjelpeløs i forhold til utfordringene de sliter med. Og samtidig som det bringer oss nærmere som en familie(og det ville jeg ikke vært foruten), så er det ikke alltid like lett å se lyset i enden av tunnelen.
Da blir det enda viktigere å ha fokus på alt som er bra. Alt som gleder. Alt som er vakkert. Alt som vi har å være takknemlige for. Og det er mye.
‘Pain is inevitable. Growth is optional.’
Johannes og jeg var på James Taylor konsert for et par uker siden. Og da ble jeg minnet på en av mine favorittartister fra tiden før vi giftet oss: Carly Simon. Jeg fant fram til et av yndlingsalbumene mine av henne på Spotify, med en av yndlingssangene: ‘Coming around again’, og måtte smile for meg selv da jeg hørte teksten: ‘Don’t mind if I fall apart- there’s more room in a broken heart’. Så sant. Begrepet ‘et sønderknust hjerte og en angergiven ånd’ har fått litt mere mening nå…
