I løpet av ett døgn dukket det opp ikke mindre enn to artikler og en bok om familier som flytter mye, og konsekvensene av det senere i livet.
Som et barn som flyttet mye og ofte, var jeg rimelig nyskjerrig på hva de hadde å si.
Den første artikkelen var denne: ‘Moving as a child can change who you are as an adult’ i the Washington Post. Artikkelen var basert på en britisk forskningsartikkel om et dansk forskningsprosjekt. Og resultatet var faktisk ganske skremmende. Særlig for barn som flyttet i alderen 12-14. Disse barna hadde økt risiko for alt fra selvmord til psykiske lidelser, voldelig adferd og stoffmisbruk…
Den andre artikkelen sto i A-Magasinet , og var psykolog Frode Thuens svar på spørsmålet ‘Hva gjør gjentatte flyttinger med barn?’. Han baserte svaret delvis på en helt fersk, norsk studie. Jeg siterer fra artikkelen:
“Studien viser da også at barn som har flyttet en eller flere ganger i løpet av oppveksten, kommer dårligere ut på en rekke livsområder, sammenlignet med barn som alltid har bodd på samme sted. De har oftere droppet ut av videregående skole, og har oftere dårligere betalte jobber i voksen alder. Dessuten blir de oftere foreldre før de har fylt tyve år, og de har til og med høyere dødelighet. Forskjellene er relativt små, men risikoen for å komme dårlig ut på disse områdene, øker jo flere ganger man har flyttet. Følgelig ser det ikke ut til at barn som flytter mange ganger, venner seg til det på en slik måte at risikoen forbundet med flytting vil avta. Tvert imot.
…Resultatene viser for øvrig at det er størst risiko forbundet med flytting i tenårene. “
Gulp.
Innen jeg var 18 hadde jeg flyttet minst 7 ganger. Jeg hadde gått på fire forskjellige barneskoler, tre ungdomsskoler, og èn videregående skole. Jeg hadde flyttet fra Nigeria til England til Norge til Sveits og så tilbake til Norge igjen. Og for mine yngre søsken har det vært enda mer…
Som eldstemann i en søskenflokk på 8 har jeg tenkt mye på hva flyttingen har gjort med oss som individer, og som gruppe. Det er nok ikke til å komme vekk fra at det har vært krevende, og at konsekevensene for enkelte har vært alvorlige i forhold til skolegang og livsmestring. Men jeg har faktisk ikke nødvendigvis sett sammenhengen mellom flyttingen og de utfordringene noen av oss har hatt.
Men det har jo ikke bare vært negativt heller!
Boken jeg nevnte, er ‘Global Mom’, av Melissa Dalton-Bradford. Jeg har bare lest noen få kapitler foreløbig, men kjenner meg igjen i mye av det hun skriver. Familien deres med etterhvert fire barn, har flyttet over 16 ganger pga. mannens karriere, og hun skriver med humor og brodd og av og til hjerteskjærende ærlighet om det å være en ex-pat familie.
Selv om jeg har ‘grodd fast’ i Stavanger, og ikke flyttet etter at jeg ble voksen, har jeg alltid hatt mange ex-pat venner. I menigheten har vi til en hver tid hatt mellom 5 og 10 familier som har bodd og jobbet her i kortere eller lengre perioder. Det kan være en krevende øvelse å utvikle vennskap og forhold til personer du vet snart forsvinner ut av livet ditt igjen. Jeg har av og til kjent på frustrasjon over å ikke komme skikkelig inn på enkelte. Ønsket at vennskapet kunne vært dypere, men innsett at det er en slags forsvarsmekanisme som kicker inn. Man slipper ikke folk helt innpå seg, når man vet at de om noen måneder eller et par år ikke vil være der lenger.
Eller – det vil si – jo, man gjør det av og til. Vel vitende om at man da må betale prisen også. Sorgen og savnet når de eller du reiser videre kan være ganske intens…
Som med det meste annet i livet er det både fordeler og ulemper med å flytte mye. Og folk er forskjellige. Noen er mer robuste enn andre, og vil tåle flyttingen bedre. Av egen erfaring vil en for og imot liste se omtrent slik ut:
For:
- Man kan bli mer tilpasningsdyktig.
- Man kan utvide horisonten og bli mer tolerant.
- Man kan lære nye språk.
- Verden vil føles både mindre og større på samme tid.
- Man kan lære seg å få nye venner raskt.
- Man kan bli mer selvstendig.
- Man får en ‘ny start.’
- Man har alltid masse folk å besøke når man er ute og reiser.
Imot:
- Man kan utvikle tilknytningsvansker.
- Man kan slite på skolen.
- Man kan bli inadvendt og reservert.
- Man kan bli ensom.
- Det kan være kostbart, både økonomisk og følelsesmessig.
Jeg husker at jeg spurte Terri Liechty (et friskt pust av en Natofrue som bodde her for noen år siden) hva de som familie gjorde for å overleve all flyttingen. De hadde syv barn, og hadde bodd mange forskjellige steder i løpet av barnas oppvekst, i både innland og utland. De virket så stødige og positive midt oppi alt. Hun var snar med å svare at for dem ble kirken og evangeliet det som sørget for kontinuiteten. Uansett hvor de var i verden, visste de at de hadde en ‘kirkefamilie’ de kunne støtte seg til, og et fellesskap de kunne være en del av. Min mor har også sagt noe av det samme. Selv om vi flyttet hele veien, var det kirken som sto for kontinuiteten. En annen ting Liechty familien gjorde, var at de gjorde et stort nummer av familietradisjoner. De feiret alle begivenheter som kunne feires, og de feiret skikkelig! De hadde masse faste tradisjoner og ritualer uansett hvor de befant seg. Jeg noterte meg også at de hadde regelmessig og avtalt kontakt med de voksne barna som ikke lenger bodde hjemme. Vi visste at det ikke var noen vits å invitere dem over på søndagskvelder, f.eks, for da visste vi at de hadde skype avtaler med de voksne barna som bodde i Singapore eller USA eller Tyskland. Sammensveiste familier skjer ikke av seg selv! Det må planlegges!
Og det er et annet aspekt av å flytte mye… Det går gjerne i arv!
I vår familie så er jeg mer unntaket enn regelen. Jeg har søsken som bor eller har bodd i Sør-Afrika, Burundi, Belgia, USA, Sveits, Italia, Spania, England og Sverige. Er man først ‘vant til’ å flytte på seg, er nok også terskelen lavere både for å ende opp med en partner som er fra et annet sted i verden, eller ta seg jobb litt lenger vekke enn nabobyen…
Jeg tror også at det kan være en fordel å være mange om man skal flytte mye. Da har man alltid ‘noen’, selv på et nytt sted og før man får etablert sitt eget nettverk. Kanskje søsken blir mer sammensveist av å flytte også? Av ren nødvendighet?
Da jeg så tegnefilmen Inside Out tenkte jeg at alt hadde vært mye bedre dersom Riley hadde hatt søsken…
