I år badet jeg ikke. Ikke. En. Gang. Det er første gang i mitt liv at jeg ikke har vært i sjøen i løpet av sommeren. Og nå er det september.
Men resten av familien badet. Celine måtte bevise at hun kunne gjenta baklengssaltohoppet sitt fra 10 meter. Det gjorde hun. Jeg så det ikke. Heldigvis. Men jeg fikk med med meg ‘nestensynkronstupene’ hun og Benjamin presterte, og sprettballkastingen, og sixpackposeringen og den godmodige mobbingen.
Noen dager er livet med tenåringer en eneste lang utholdenhetsprøve. Men noen øyeblikk er gyldne. Når de kommer overens, når de ler og prater sammen på vei tilbake til bilen.
Det er øyeblikkene jeg vil huske nå som sommeren er på hell. Opptur. Helt klart.
