Scroll down for English translation
Igår var det 17. mai. Merker i enda større grad enn før at vi er inne i en slags ‘mellomfase’. Ingen små barn som skal følges i barnetog, ingen travel korpsfrokost, ingen som må transporteres til byen for å gå i folketoget med fotballaget/capoeiraklubben/stupeklubben. Bare en litt sånn passe fredelig formiddag, der de to yngste tenåringene strenet avgårde selvpyntet i dress og skjorte og slips, og som vi deretter ikke så snurten av på mange timer. En kort spasertur med Nemi ned til Madlaveien for å se barnetoget, deretter en hyggelig time eller så hos Jeanette og Jan med en kopp urtete. Så hjem for å lage litt mere mat til kveldens familieselskap, lese litt, dorme litt, kikke litt på tv… For på kvelden å bli litt sånn halvinvadert av voksne barn og svoger og svigerinne og svigerforeldre og nevøer og nieser med kjærester og slikt, spise litt for mye og så slappe av i hyggelig lag.
Jeg var 8 år gammel, og gikk i 2. klasse på Slemdal skole i Oslo, og var aspirant i skolekorpset. Jeg hadde bodd i Norge i litt over et halvt år, og hadde begynt å lære norsk. Alle snakket om dette ‘toget’ vi skulle gå i, og hvor flott alt skulle være. Jeg husker jeg var litt bekymret fordi jeg ikke hadde mørkeblå bukse som var en del av uniformen, og måtte bruke en mørkegrønn bukse istedet, men det var ingenting i forhold til den skrekkelige opplevelsen selve barnetoget skulle vise seg å bli!
Jeg troppet opp i skolegården som jeg hadde fått beskjed om, og tok t-banen med resten av skolen og korpset til Oslo sentrum, og etter en lang og for meg fullstendig kaotisk oppstillingsperiode, så begynte vi å gå. Og gå og gå og gå… Barnetoget i Oslo er kjempelangt, og vi skulle gå fra Youngstorget tror jeg, og opp Karl Johan og forbi slottet og bort til Parkveien der toget ble oppløst. Jeg trodde jo at T-banen var ‘toget’ og syntes igrunnen ikke det var så veldig stas, men ble først alvorlig bekymret da jeg så de enorme fokemengdene i sentrum og at vi beveget oss lenger og lenger vekk fra utgangspunktet. Jeg ante ikke hvor mamma og pappa var, og jeg visste ikke hvor ‘toget’ sluttet, og om jeg ville finne veien tilbake til t-banestasjonen i det hele tatt. Det var stekende varmt, og jo lenger opp Karl Johan jeg kom, jo mer strømmet tårene nedover kinnene mine. Jeg gråt og gråt, men ingen enset det i det hele tatt, og da toget til slutt løste seg opp ble jeg stående i folkemengden og hulke høyt, inntil mamma og pappa (som selvfølgelig hadde hele kontrollen på hentested og tid), kom og ‘reddet’ meg.
Denne episoden forklarer nok delvis min irrasjonelle frykt for å lese Paddington Bjørn bøkene. Paddington klarte stadig vekk å komme vekk fra menneskene sine, og havnet alltid i trøbbel da han var alene. Kunne han ikke bare holdt seg på plass hos familien sin..?
English Translation
(This one is a little tricky to do in English, but I’ll try.)
Yesterday was the 17th of May.(Norways’ Constitution Day.) I am really beginning to notice how we are in this kind of ‘in between’ phase of our lives. No grade school children to accompany to the parade, no busy school band breakfasts, nobody that has to be transported downtown for the big afternoon parade so they can march with their football/capoeira/diving club teams. Just a relatively peaceful morning, where the two youngest teens wander off in their suits and ties, and whom we don’t see again for hours. A short walk with the dog down to Madlaveien to watch the childrens’ parade, and then a pleasant hour or so over a cup of herbal tea at Jeanette and Jan’s. Then home to prepare some more food for the evening’s planned family gathering, some reading, a little tv, a nap – and then the slight invasion of grown kids, in-laws and nieces and nephews and boy friends and such. Eat a little too much, and then just hang out with friends and family.
At Jeanette’s we talked about past 17th of May celebrations, and of course I had to relate my very first and very traumatic 17th of May in Norway. I can laugh about it now, but just thinking about it still makes me cry.
I was 8 years old, and in 2nd grade at Slemdal Skole in Oslo and I was an aspiring clarinet player in the school’s marching band. I had been in Norway just over half a year, and had learned some Norwegian. Everyone was talking about this ‘TOG’ we were supposed to take on the 17th of May and how amazing it would be. Little did I know that the word ‘tog’ not only means train, but also parade….I remember being concerned that I had to wear dark green trousers instead of the dark navy that were actually the uniform colors, because that was all I had – but that was nothing compared to the awful experience the children’s parade turned out to be.
I showed up at school on the morning of the 17th as I had been told, and took the tram with the rest of the school and the marching band to downtown Oslo. After a long and for me completely non-sensical period of getting all the schools and bands in order, we started walking. And we walked, and walked and walked. The children’s parade in Oslo is super long (at least for en eight year old). It starts at the central train station, up the whole of Karl Johans gate, past the Royal Palace, and then is dissolved behind the palace at the start of Parkveien. I thought the tram ride we took from school was the ‘tog’ and wasn’t all that impressed, but I started to get really worried when I saw the enormous throngs of people all over downtown Oslo – thousands and thousands of them – as we moved further and further away from the starting point. I had no idea where my parents were, I didn’t know how far we were going, or if I would ever find my way back to the tram station. It was very hot, and the further up Karl Johan we marched the more the tears streamed down my face. I cried and cried, and no one noticed at all. When the parade finally dissolved, I just stood there howling in the middle of lots of strangers, until my parents, who of course knew exactly when and where they were supposed to pick me up, arrived on the scene and saved me from my terrifying ordeal.
