Jeg har i grunnen bare èn stor sorg i livet. Og det er at jeg ikke fullførte høyere utdanning etter videregående.
Til tross for gode karakterer og både mine og andres forventninger, så begynte jeg å jobbe. Og det har jeg gjort siden. I 30 år. Med jevne mellomrom har jeg spurt meg selv hva jeg egentlig hadde lyst å bli når jeg ble stor. Hvis jeg skal være ærlig, (og det skal man jo) , så var det alltid dødt løp mellom journalist og lærer.
Da jeg var russ, i det forrige århundre (!), var det fryktelig vanskelig å komme inn på journalistutdanningen. Jeg mener å huske at jeg snakket med en rådgiver på skolen, som anbefalte meg å skaffe meg et grunnfag eller et mellomfag i noe annet først, og så prøve å komme inn på journalisthøyskolen i Volda. Gjennomsnittsalderen på studentene der den gang var 29. Det virket nærmest uoppnåelig.
Lærerutdanningen virket mye mer overkommelig, og ikke minst, samfunnsnyttig. Men journalistdrømmen slapp liksom ikke helt taket.
Dermed skulle en tro at jeg ble lærer, ikke sant? Vel…. Nei.
Fordi jeg kom flyttende fra Sveits som 17-åring, begynte jeg direkte i andre klasse på videregående. Førsteklassefagene tok jeg som privatist. Men da jeg var russ, etter to år, manglet jeg fortsatt naturfag for å få studiekompetanse.
Jeg fikk meg jobb – som juniorsekretær ved handelsrådens kontor på den franske ambassaden i Oslo. Det så fint ut på papiret, men var både dårlig betalt – (sivile jobber innen diplomatiet er ofte det) og utrolig kjedelig. Så giftet jeg meg som tyveåring, og da jeg omsider tok det manglende naturfaget som privatist året etter, hadde jeg rukket å bli gravid i tillegg.
Med en nyfødt baby flyttet vår lille familie fra Oslo til Stavanger, der JB hadde fått jobb i Stavanger Aftenblad som annonseselger. Dette var høsten 1989. Det var nedgangstider og jobbmarkedet var ikke det beste. Omtrent som nå, bortsett fra at byggelånsrenten på huset vi var i ferd med å flytte inn i, var på rundt 18%. Jeg sa opp jobben ved ambassaden, og tenkte jeg skulle være hjemmeværende mamma en stund, selv om det ville bli trangt økonomisk.
Før jeg rakk å tenke på hva jeg skulle gjøre når barselpermisjonen min på 5 måneder var over, så var jeg jammen blitt gravid igjen. Jeg tilhører tydeligvis den ene prosenten hyperfertile kvinner, som har eggløsning selv når hun fullammer. Ooops.
Barn nummer to ankom nøyaktig 12 måneder og 10 dager etter førstemann. Ikke akkurat det beste utgangspunkt for verken å begynne å studere eller søke jobb.
Men søke jobb gjorde jeg. I ren desperasjon etter å få råd til å ta førerkort. Vi bodde nemlig på Friheim, med 45 minutter å gå til nærmeste butikk og nesten ikke bussforbindelse. Mine uttalte ambisjoner om å være miljøvennlig og bruke offentlig transport forsvant som dugg for solen da Oslo Sporveier kun var et fjernt og kjært minne.
Og jobb fikk jeg. Deltidsjobb i resepsjonen på det som den gang var SAS hotellet på Løkkeveien. Det var praktisk å jobbe kvelder og helger og noen formiddager i uken med små barn. Jeg kunne jo alltids studere senere?
Et år ble til fire, og barn nummer tre gjorde sin entré. Familien vår hadde funnet en behagelig rytme, JB hadde raskt avansert til salgsleder, og så etterhvert til reklamesjef. Han jobbet mye. Da var det jo greit at jeg ‘bare’ jobbet 50%, all den tid vi var avhengige av dagmammaer og besteforeldrefor å få hverdagen til å gå i hop, siden makspris på barnehage ennå ikke var innført. Det svarte seg rett og slett ikke for oss at jeg jobbet mer, fordi hele lønnen min ville gått til å betale barnehage. Jeg kunne jo ikke akkurat slå i bordet med at jeg gjerne ville bruke utdannelsen min heller. Jeg hadde jo ingen. Enda.
Fjerdemann kom 15 måneder senere. Nå hadde vi fire barn under syv år. Jeg la studiedrømmen på hylla nesten for godt. “Når minstemann begynner på skolen”, sa jeg. Men det var litt halvhjertet.
Nå jobbet jeg deltid på trafikkavdelingen på Sola Lufthavn, vi hadde flyttet til Madla, og jada, jeg hadde tatt lappen, og fått meg et fagbrev innen reiseliv. Men jeg kjedet meg. Og jeg var irritert på mannen min som gledet seg hver dag til å dra på en jobb han elsket.
“Jammen”, sa han en dag, da jeg øste ut min frustrasjon. “Jeg holder deg ikke igjen fra å gjøre det du vil, jeg! Ta utdannelse da, eller bytt jobb! Men det må du gjøre. Jeg kan ikke gjøre det for deg!”
Han hadde selvfølgelig rett i det. (Han har i grunnen rett i det meste, og det er ganske fortærende…)
Men jeg hadde mistet litt motet. Jeg hadde ikke aktivt valgt å ikke studere. Jeg hadde bare latt omstendighetene og livet ta avgjørelsen for meg. Og nå var jeg redd for at jeg aldri ville komme ut av hamsterhjulet mitt, der jeg tok litt sånn blindveijobber, fordi det skulle passe å kombinere med familieliv, og jeg ikke hadde utdanningen jeg trengte for å få meg ‘skikkelig’ jobb uansett.
Så kom dagen da minstemann begynte på skolen. Jeg bestemte meg for å komme i gang i hvert fall. Jeg tok Ex. Phil et semester, og Ex.Fac det neste, men fortsatte å jobbe 50% på flyplassen. Bortsett fra at jeg stadig sovnet på forelesningene og var totalt utmattet til enhver tid, gikk det ganske bra. Jeg fikk gode karakterer, og søkte meg videre inn på Sosiologi. (Jeg turde ikke søke på journalistutdanningen, fordi jeg ikke trodde jeg ville komme inn uansett.) Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke søkte lærerutdanningen. Når jeg tenker meg om, kan det være at jeg da hadde fire barn i grunnskolen, og oppdaget at jeg ikke likte barn noe særlig. Bare mine egne… Jeg kom inn på sosiologi, men da var jeg så utslitt, og så lite motivert, at jeg sa fra meg plassen.
Deretter fulgte noen år der jeg jobbet noe mer. Jeg driftet en nettbutikk for en venninne i fire år, og etter det jobbet jeg som serviceleder på et treningssenter. Full stilling, med personal – og budsjettansvar. Jeg stortrivdes, og følte at jeg endelig fikk utviklet både lederskapsevner og organisasjonsevner. Kanskje jeg skulle studere prosjektledelse? Eller hva med personalledelse?
Men det kunne jo ikke vare. Over natten ble stillingen min organisert vekk nasjonalt på kjedenivå, og jeg sto igjen med en ganske sprikende CV, og fortsatt ingen formell utdanning ut over fagbrevet mitt og Ex.Phil og Ex.Fac.
Hva nå? Jeg søkte på alt mulig, men fikk ikke napp. Jeg var jo ikke akkurat ung og lovende lenger. Til slutt, akkurat tidsnok til å slippe å gå ledig etter at oppsigelsestiden min utløp, fikk jeg tilbud om en administrativ stilling i et oljerelatert firma med voksesmerter. De to første årene var travle og lærerrike. Stillingen var nyopprettet og ble litt til etterhvert. Jeg fikk jobbe med blant annet innkjøp, logistikk, dokumentasjon og dokumentasjonskontroll, lønn og reisebestillinger.
Og så begynte oljenedturen. Det første året merket vi ikke så mye. Vi hadde fulle ordrereserver, og de fleste av våre store kunder var i midt-østen, og dermed ikke så berørt av bråstoppen i Statoil. Men så ble det roligere hos oss også. I vår ble det varslet om nedbemanning, og jeg tenkte i mitt stille sinn: ‘mon tro om dette er puffet jeg trenger for å begynne å studere?’. Jeg lette frem skolepapirene mine og regnet ut studiepoengene mine, og oppdaget at jeg sannsynligvis hadde nok til å komme inn på odontologi, om jeg så ville… Men det ville jeg jo ikke. Jeg dristet meg til å sette journalistutdanningen øverst.
Men så mistet jeg ikke jobben. Og ikke ser det ut som jeg gjør det i nærmeste fremtid heller. Så da opptaket var klart og jeg var kommet inn på drømmestudiet, ble jeg litt rådvill. Skulle jeg si opp jobben og studere, for så å bli arbeidsledig etterpå? Markedet for journalister er jo ikke akkurat hett for tiden. Med en mann som har jobbet i 22 år i avis, vet jeg bedre enn de fleste hvordan den norske mediehverdagen har utviklet seg…
Samtidig var det så mange andre ting som tilsa at jo, nå var det MIN TUR! Barna er voksne. Universitetet ligger fem minutter unna. Vi har grei økonomi.
Kanskje arbeidsgiver ville være villig til å innvilge meg 50% studiepermisjon? Kanskje jeg kunne få i pose og sekk?
Studiepermisjon ble innvilget, og dermed hiver jeg meg ut i fulltidsstudier. Jeg kommer til å være ferdig med min bachelor samtidig som min nest yngste sønn…
Jeg må nesten klype meg selv i armen.
Det er min tur. Endelig.
