Desemberspalten i Vårt Land:
Svigerfar på 95 har fått Alzheimers. Han skal for første gang tilbringe julen på sykehjem.
Da vi var innom første søndag i advent, spurte pleieren om det var noe de skulle ta hensyn til i forbindelse med julefeiringen, siden svigerfar er mormon. Vi kunne berolige henne og fortelle henne at «neida, vi feirer helt vanlig tradisjonell norsk jul».
Men da Instagram-feeden min allerede den 25. november begynte å fylles opp av ferdigpyntede juletrær og julelysdekorerte hus, undret jeg meg over hva «tradisjonell norsk jul» egentlig betyr. Jeg rakk faktisk å hisse meg litt opp over at så mange tilsynelatende hopper bukk over hele advent, og «feirer jul» en hel måned for tidlig. For mye rødt, og for lite lilla. Eller?
LES OGSÅ: Ikke så stille i dørene
Hybrider og påfunn
Ergrelsen min var selvfølgelig helt feilslått. For det jeg gjerne regner som uerstattelige og uforanderlige juletradisjoner er jo absolutt ikke universelle. Tvert imot. Man trenger ikke gå lenger enn til ens egen svigerfamilie for å oppdage at måten man trodde allefeiret jul på, slett ikke var slik.
Nei, ikke alle har en stjerne på toppen av treet. Noen har en engel. Ikke alle spiser kalkun eller pinnekjøtt. Noen spiser terteskjell med reker i, forstå det den som kan. Forskjellene og tradisjonene varierer ikke bare fra familie til familie og fra land til land, men også fra trosretning til trosretning.
Ta advent for eksempel, en vakker skikk vi i Norge har adoptert fra de franske katolikkene. Den ble markert først omlag 300 år etter Jesu død. Adventskransen er enda nyere. Den dukket opp i Tyskland rundt år 1500. Mange av juletradisjonene og symbolene vi omgir oss med kommer fra Tyskland faktisk, og ikke er de så gamle heller, når vi ser nærmere etter. Juletreet og julekalenderne for eksempel, maks 200 år! Julenisser og julegaver? Skikkelige hybrider, som attpåtil er blitt kapret av handelsstanden. Et salig sammensurium.
LES OGSÅ: Personlig kristen, jeg?
4. f. Kr.
Hva med datoen, hvorfor 25. desember? Ingen tror vel lenger at Jesus ble født da? Ekspertene er stort sett enige om at Jesus må ha blitt født enten på høsten eller på våren, når hyrdene faktisk var ute på marken om nettene. Sannsynligvis i det Herrens år 4, eller der omkring – før Kristus.
Den første feiringen av Kristus-messe (Christ-mass) fant ikke sted før i år 336, under keiser Konstantin. Først noen år etter det igjen, erklærte Pave Julius at Jesu fødsel skulle feires den 25. desember. Romerne feiret solguden Saturn da, og det var jo beleilig å slå de to feiringene sammen. For oss i Skandinavia var det vintersolverv som ble slått sammen med julefeiringen etter at landet ble kristnet. Det finnes nok ikke noe bibelsk belegg for at vi skal «feire» Jesu fødsel i det hele tatt, og i hvert fall ikke i desember.
Det vesentlige
Men vi gjør det likevel. Og det er poenget.
For meg spiller det virkelig ingen rolle når Jesus ble født, eller hvordan vi velger å markere det. Det viktige er at han faktisk ble det, og hva det betyr. Det er uvesentlig om vi tenner røde lys eller lilla lys. Det som spiller en rolle for meg er at han er verdens lys, og at han har bedt oss som tror om å følge hans eksempel og være lys for verden.
Det er revnende likegyldig for meg om vi setter opp juletreet før første søndag i advent, eller på lille julaften, eller om gavene deles ut den 5. desember, som i Nederland, på julaften som i Norge, eller på hellige tre kongers-aften som i Spania. Det som betyr noe er å anerkjenne den store gaven som Jesu fødsel, liv, død og oppstandelse er, og vise min takknemlighet gjennom å elske ham, og å elske min neste. Akkurat det burde jo virkelig ikke begrenses til noen dager i desember, men alt er bedre enn ingenting, spør du meg.
Svigerfar husker ikke så mye lenger. Tankene og ordene går i surr. Hans jordiske liv nærmer seg kanskje slutten, men jeg tror ikke at historien hans gjør det.
På samme måte som Jesu fødsel ikke var begynnelsen på historien, og Golgata ikke var slutten. Det er det verdt å feire, sammensurium eller ei.
