Luking og sånn

“Fra sidelinjen” spalten som sto på trykk i Vårt Land 25. juni: 

Jeg har arvet intet mindre enn to prydhager av svigermor. Flere mål med skrånende staudebed, blomstrende busker og sirlige plener. Det jeg ikke har arvet, er hennes interesse og talent for å dyrke frem og ta vare på all denne pryden.

Hvis det motsatte av grønne fingre er svarte fingre, så er det det jeg har.

Det er kun to inneplanter jeg klarer å holde liv over lengre tid på egen hånd: Ungkarens venn og fredsliljen. Den første klarer seg lenge uten vann, og den andre gir beskjed når den trenger å vannes.  Jeg mistenker sterkt at utendørsplantene klarer seg fordi vi bor på Vestlandet, og får vann nokså jevnlig, uten min innblanding.

Grudde meg.

I årevis så jeg med skrekk frem til den dagen da hagene ville bli helt overlatt til meg og mine manglende hageevner. På grunn av svigermors skrantende helse gikk det gradvis og over flere år, men de siste tre årene har ansvaret hvilt fullt på meg og min bedre halvdel.

Heldigvis har han arvet både interesse og evne til å ta vare på dem, men det er såpass mye jobb at jeg ikke – i hvert fall ikke med god samvittighet – klarer å overlate alt til ham.

I grunnen synes jeg det er litt råflott å ha så mye hage bare til pynt, og ingen grønnsaker. Jeg har derfor store ambisjoner om å omdisponere en del av hagen til dyrking av grønnsaker før eller senere. Sannsynligvis senere.

Uansett må jeg jevnlig iføre meg knebeskyttelse og hagehansker, og tilbringe noen timer i hagen på jakt etter ugress og snegler.

Fint ugress.

Det tok meg lang tid å lære å identifisere annet ugress enn løvetann. Mye av ugresset synes jeg nemlig er ganske fint, i hvert fall mens det blomstrer. Omsider har jeg dog skjønt at det er lurt å fjerne det mens det fremdeles er smått. Både fordi det er enklere da, og fordi man unngår at det «frøer seg», som svigermor sa, og sprer seg. Det er også en fordel å ikke la det gå for lenge mellom hver luke-økt, for da blir hele jobben mindre omfattende.

Sakte men sikkert har disse regelmessige stundene med rompa i været og podcasts på øret overraskende blitt til noe jeg om ikke akkurat ser frem til, så noe jeg faktisk liker når jeg først er i gang.

Nå skjønner jeg hva svigermor mente da hun sa at det ga henne ro å ha hendene i jorda. Jeg har også endelig fått oppleve den tilfredsstillende følelsen av å se hvordan rot og overvokst kaos kan bli vakkert og oversiktlig.

Og jeg har funnet flere paralleller til livet og troen underveis.

Orden.

For det første så føler jeg meg nær Skaperen når jeg holder på. Jeg blir helt betatt av mangfoldet, skjønnheten og ordenen som finnes i skaperverket. Det fostrer både ydmykhet og omsorg for naturen.

For det andre, så er det en påminnelse om min egen åndelige vekst og utvikling.

Det er et ord i det norske religiøse språket jeg synes er mer beskrivende på norsk enn på de andre språkene jeg kjenner til. Det er ordet omvendelse. Å vende seg vekk fra noe, og vende seg til noe. Men for mange er ordet negativt ladet. Omvendelse høres slitsomt ut. Diktert. «Ingen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre».

Adferdsterapi.

De som har studert adferdsterapi vet at når man skal endre en adferd eller vane, må det dårlige nødvendigvis erstattes med noe positivt. Noe godt.

Når vi luker, fjerner vi det som ikke hører hjemme, og gir rom for det gode. Når vi omvender oss, fjerner vi det som holder oss vekk fra Gud, og gir rom til Ham i livet vårt. Men det skjer ikke over natten, og det er ikke gjort en gang for alle.  Omvendelse er en prosess, og akkurat som med luking, må det gjøres jevnt og trutt og nøye, for å ha noen effekt og for å være overkommelig.

Onsdag ble svigermor stedt til hvile. Jeg tror hun smilte anerkjennende til alle de vakre blomstene i kirken. Jeg tror hun sukket lykkelig over solistens valg av sangen «Consider the lilies». Og jeg er sikker på at hun fortsetter å følge med på meg når jeg luker i hagen hennes. Men kan hende hun rister litt oppgitt på hodet over at jeg ikke alltid får med meg alle de knøttsmå sneglehusene.