Oss og de andre

Jeg vet ikke om alt som kan sies om moskéangrepet den 10. august allerede er sagt eller ei, men da jeg skulle skrive spalten for august ble jeg minnet om mine erfaringer fra religionsdialogarbeidet i Stavanger. Jeg har lært så mye og blitt kjent med så mange fantastiske, åpne, varme, troende mennesker i mitt nærmijø. Jeg fastholder at den eneste måten å motarbeide muslimhat, eller antisemittisme eller frykt for ‘de andre’ er å bli bedre kjent med hverandre. Så enkelt, og så vanskelig.

Vi fordrer rett til  til å dyrke Den Allmektige Gud i overenstemmelse med vår egen samvittighet, og innrømmer alle mennesker den samme rett. La dem tilbe hva som helst, hvor som helst, og på hvilken som helst måte de ønsker.

11. trosartikkel

Her er hele spalten som sto på trykk i Vårt Land den 19. august:

Med forrige helgs moskéangrep friskt i minne, kom jeg til å tenke på et dialogseminar som ble avholdt, ironisk nok, dagen før Paris-terroren i november 2015. Seminaret var organisert av Samarbeidsrådet for Tro og Livssyn (STL) i Stavanger og Kirkelig Dialogsenter.

Bondeviks hjertebarn

Jeg har vært så heldig å få lov til å være involvert i arbeidet som Samarbeidsrådet gjør i Stavanger, helt siden den spede begynnelsen for over 20 år siden. Lokale dialoggrupper var et av Verdikommisjonens mange initiativ. Noen som husker Bondeviks hjertebarn? Den ble utskjelt og latterliggjort, men for min del ble den inngangen til noe vakkert og viktig. For i likhet med de aller fleste andre tro- og livssynssamfunn, er deltagelse i dialogarbeid en helt naturlig forlengelse av vår, og min, trospraksis.

Temaet den novemberkvelden var antisemittisme og islamofobi, og foredragsholderne var Nina Grünfeld, filmskaper og forfatter med jødisk bakgrunn, og Shoaib Sultan, politiker og analytiker ved Antirasistisk senter i Oslo, med ansvar for kartlegging av det høyreekstremistiske miljøet i Norge.

Antisemittisme og islamofobi

Vi fikk høre litt om hva antisemittisme og islamofobi er. Om forskjellene, og ikke minst likhetene. Der antisemittisme er motstand mot og villifisering av et helt folkeslag, er islamofobi frykt for en hel religion og dens utøvere.

Der antisemittisme har eksistert i århundrer, er islamofobien av nyere dato. Men det er store likhetstrekk mellom begge disse hat-ideologiene. Man kan si at antisemittismen er en slags ur-hatideologi, som har dannet mønster for alle andre hat-ideologier som har fulgt. Ser man nøyere på hvem som står bak disse ideologiene og fronter både høyreekstremismen, islamofobien og antisemittismen, finner man marginaliserte, ofte stakkarslige og ressurssvake figurer som søker bekreftelse, tilhørighet og oppmerksomhet.

En annen gjenganger i analysen av de forskjellige grupperingene, både i Norge og utlandet, viser at det oftest er størst motstand mot Islam på steder der det lever få eller ingen muslimer. Det samme gjelder antisemittisme.

Hva kan vi gjøre? 

Etter foredragene diskuterte vi i grupper hva som kunne gjøres i våre lokalsamfunn for å motvirke radikalisering. Hvordan forhindrer vi at norsk ungdom søker seg til ekstreme miljøer?

Nesten fire år senere er spørsmålene uhyggelig dagsaktuelle og påtrengende. Svarene var – og er – like enkle som de er vanskelige å gjennomføre. Det handler om å skape arenaer for positiv dialog, for samhandling, for informasjon og utveksling av ideer og erfaringer. Vi frykter det vi ikke kjenner. Når vi tillater oss selv å bli kjent med «de andre», innser vi at vi har mye mer til felles enn det som skiller oss. Det gjelder både i religionsdialog og i samfunnet ellers.

Det handler også om å se og inkludere de ungdommene som faller mellom alle stoler, gi dem anledninger til å føle mestring og tilhørighet. Vi må, som foreldre, lærere og ledere lytte og se og undervise og gå foran som gode eksempler. Vi må støtte opp om alle de mange gode tiltak som allerede finnes.

Delta? 

Spørsmålet ble også stilt om hvorvidt det i det hele tatt var hensiktsmessig å delta i diskusjoner på nettet. Mange av oss orker ikke, eller ser ikke poenget. Konklusjonen var at vi neppe ville klare å overbevise eller overtale nettrollene til å endre synspunkt eller ståsted ved å informere eller ta til motmæle – men, og det er viktig, vi vil kunne påvirke de som sitter alene på gutterommet og leser og ser, men som ikke deltar. De som sitter på gjerdet. Vi kan, og vi må, forsøke å få dem til å ramle ned på den gode siden. Den moderate siden. Den romslige siden.

Vi må gi positiv oppmerksomhet til alle gode krefter og til alle de fantastiske, unge menneskene som viser i ord og handling at de tar avstand fra hat og vold, og som er eksempler for oss i den eldre garde som i mye større grad sitter og tviholder på utdaterte forestillinger om hvordan verden skal se ut. De unge er heldigvis fortsatt i flertall.