Jeg drøyde lenge med å skrive om polygami, og tittelen på denne var lenge “Elefantene i Rommet”. Men etter å ha hørt denne podkasten, var det ingen vei tilbake. Det føles i grunnen godt å ha fått et litt mer avklart forhold til det, for min egen del.

 

Jeg kan like godt innrømme det. Det hender at jeg blir sittende foran TV-en med storøyd, hoderystende fascinasjon, og se på episoder av «En mann, fire koner» og «Seeking Sister Wives». Polygami, eller flerkoneri, er kanskje det de fleste forbinder med mormonisme, selv når de ikke vet noe som helst annet om trosretningen. Og det til tross for at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ikke har praktisert polygami siden 1890.

Konseptet er altså like fremmed for meg som for alle andre som ser på de nevnte programmene. Spør du et medlem av kirken om polygami i dag, vil du sannsynligvis få et kort «Nei, det ble det slutt på for lenge siden», og lite mer. De aller fleste vil nok helst forbigå hele greia i stillhet.

Transparens

Men med økende allmenn tilgang til historiske dokumenter fra den tidsperioden polygami var en del av kirkens lære, så har kirken de siste årene valgt å være så transparent som mulig om emnet. Kirken kan ikke late som det aldri har skjedd, så da satser den heller på å informere så korrekt som mulig.

Mitt eget forhold til polygami har gått fra naiv aksept, til økt forståelse og kunnskap, via lettere irritasjon. Polygami er kjønnsdiskrimerende og urettferdig, særlig sett med 2019-øyne. Jeg er utrolig glad for at det ikke lenger praktiseres i kirken, og håper inderlig det ikke gjeninnføres. Men jo mer jeg lærer om det, desto mer føler jeg behov for å gi slipp på berøringsangsten, og anerkjenne det for den viktige delen av kirkens historie det er.

Det er blitt forsket på polygami i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges kontekst i over 100 år, både innenfra og utenfra. Det er nok å ta av. Spørsmålene er mange. Og den som leter, finner. Historiker Brittany Chapman Nash anbefaler å se på fire aspekter ved polygami i sammenheng for å få tak i det store bildet. De fire puslespillbitene, som hun beskriver dem, er teologi, pålitelige historiske kilder, historisk kontekst og de personlige erfaringene til de som faktisk etterlevde prinsippet.

Lydighetsprøve

Teologisk så knyttes innføringen av polygami til troen på at profeten Joseph Smith Jr. var kalt av Gud til å gjenopprette alt – inkludert polygami, slik det var blitt praktisert i Det gamle testamente. Det var også en prøve på de trofastes lydighet, samt en måte å opprette en sterk og rettferdig etterslekt på. Noen sier at det ble innført for å ivareta de mange enkene og barna deres etter vandringen vestover, men det finnes det ikke belegg for.

De aller fleste, både kvinner og menn, som inngikk polygame ekteskap, gjorde det altså på grunn av religiøs overbevisning. En overbevisning om at denne typen ekteskap sikret dem opphøyelse i livet etter dette. Og polygame ekteskap var akkurat like mangfoldige som monogame ekteskap. Noen var lykkelige, andre ikke. Noen ble av kirkens ledere pålagt å ta seg flere koner, andre tok selv initiativet. Noen var arrangert, andre var basert på romantisk kjærlighet.

I de omtrent femti årene praksisen bestod, var det heller ikke slik at flerkoneri var den vanligste samlivsformen blant medlemmene av Jesu Kristi Kirke. Men fordi det gikk så på tvers av datidens viktorianske normer, fikk det mye oppmerksomhet.

Anti-viktoriansk

I Viktoriatiden var ekteskapsidealet basert på kyske og dydige kvinner, og ansvarlige, ærbare menn. Prostitusjon ble sett på som en av samtidens store sosiale onder. Tilhengere av polygami mente at det reddet kvinner fra prostitusjon, mens de som var imot mente at det nærmest var prostitusjon satt i system.

Brev og dagbøker som kvinnene skrev viser at de langt på vei selv valgte å gå inn i polygame ekteskap, og selv om noen også valgte å bryte ut av dem, var det svært få som mente at prinsippet i seg selv var feil.

Selv om jeg aldri ville valgt polygami selv og misliker tanken, fortjener disse menneskenes historier og levde liv min respekt og anerkjennelse. De er en del av min historie også.