Jeg giftet meg inn i en hagefamilie. Jeg burde sett faresignalene allerede første gangen jeg besøkte svigerforeldrene mine. Men kjærlighet gjør tydeligvis blind og sånn.
Min kjære svigermor har anlagt ikke bare èn prydhage, men to. Digre tid – og arbeidskrevende prydhager med mange staudebed. Og vi har bodd i generasjonsbolig med dem i snart 18 år. Dermed har jeg fått nyte godt av hennes grønne fingre i mange, mange år.
Svigermor har prøvd å trøste meg med å si at da hennes barn var små, så brukte hun heller ikke så mye tid på hagen. Interessen og tidsbruken kom etterhvert, påstår hun. For henne er det både hobby og terapi, og hun elsker å renske opp og pusle rundt i hagen, luke i bed, drepe snegler og vanne til alle døgnets tider. Og så lenge hun likte det så godt, og jeg likte det så lite, så var igrunnen arbeidsfordelingen grei. Takk Svigermor!
Men nå er hun fylt 85, og helsen hennes er ikke det den engang var, og energinivået likeså . Hun pusler fortsatt rundt i hagen, men ikke så mye som før. Og arbeidet må fortsatt gjøres. Hagen ligger der, enten jeg liker det eller ei. Interessen for hagearbeid har dessverre ikke dukket opp hos meg enda, selv om jeg ikke lenger kan skylde på små barn, når hagevegringen min gjør at jeg heller vil bruke tiden på å vaske vinduer eller stryke klær, eller rydde på kottet, eller ja – igrunnen hva som helst – bare jeg slipper å bevege meg ut i hagen.
Hagevegringen min er sannsynligvis årsaken til omtrent 80% av konfliktene vi har hatt i ekteskapet disse snart 27 årene vi har vært gift. JB arvet hageinteressen fra både sin mor og sin far, og selv om han nok er mer pliktdrevet enn kosedrevet som sin mor, så skjønner han virkelig ikke problemet.
Jeg har faktisk prøvd. Og jeg prøver enda. Noen timers intensiv luking i ny og ne, og plenklipping dann og vann, er ikke lenger en skjebne verre enn døden. Det kan faktisk være ganske trivelig å grave litt og feie litt og plukke stein og skrape mose fra belegningssteinene. Men selv om jeg synes jeg har vært riktig så flink, så er det liksom alltid ‘too little, too late’. Og når jeg tror jeg egentlig er ferdig, så er det bare å begynne på nytt.
På hytta er det om mulig enda verre. Det som engang var et småbruk med naturtomt og sauedrift, er også omgjort til prydhage, med sirlig plen som må klippes, og mange bed som må lukes. Tidligere år har svigermor og svigerfar tilbragt store deler av sommerhalvåret der, med omvendt pendling. Hytta i uken, og byen i helgen. Og hva gjorde de på der ute? De jobbet i hagen… Svigermor kan glatt bruke opptil en uke på det ene store bedet foran hytta i skråningen opp mot parkeringsplassen. Hun napper et og et ugress vekk for hånd. Ikke no’ spaing og riving her nei!
Men ikke nå lenger. Nå er det vi som må ta det, de få, korte helgene vi er der inne. I år var det ekstra ille, siden vi ikke var der i ferien engang, bare et par helger i forkant , og en i etterkant. Jeg lukte og lukte, men følte at det ikke var mulig å se at noe var blitt gjort i det hele tatt. Og for hva? Vi får jo ikke nytt det engang!
Mangelen på grønne fingre begrenser seg dessverre ikke bare til hagen heller. Potteplanter og krukkeplanter både ute og inne lider på grunn av min manglende planteintuisjon. Jeg har hele tre potteplanter inne som har overlevd mot alle odds. Den ene heter ‘ungkarens venn’ visstnok – fordi den er så hardfør. De to andre er fredsliljer – og de overlever fordi de gir beskjed når de skal ha vann. De henger med hodet. Og så, når de omsider får vann, så våkner de til live igjen – helt mirakuløst! Jeg har ikke tall på alle husfredene (ja, jeg ser ironien…), orkideene, eføyene og blodsdråpene jeg har klart å ta knekken på. Jeg snakker med dem og synger for dem, og flytter på dem så de skal få mer lys, eller mindre lys. Og så overvanner jeg , eller så undervanner jeg. Og så kjøper jeg plantenæring som jeg glemmer å gi dem. Og så dør de. Uansett.
 |
| Pus er ikke imponert |
Jeg husker jeg leste en gang at man burde skaffe seg planter å øve seg på før man fikk barn. Hvis man klarte å holde liv i en plante, så ville man klare å holde liv i et barn. Himmel og hav. Hadde jeg gjort det, ville jeg aldri fått barn i det hele tatt!
På kontoret mitt på jobb står det en flott stor plante i en flott stor krukke. Omtrent en gang hver annen eller hver tredje uke kommer det en hyggelig dame og steller og vanner den. Jobben min har nemlig leaset planter, med innebygd pleie. Og begynner de å henge med hodet, byttes de bare ut. Det må være løsningen. Før jeg får hjemmehjelp eller betaler for vindusvask, vil jeg outsource hagen og plantene. Så, hvordan få overtalt min bedre halvdel til å gå med på at det ville vært en fornuftig bruk av penger…?
