Eldste Bjerga har nå vært ute i felten i 7 måneder. Han er fremdeles superstreng med meg i forhold til hva jeg får lov å dele om ham i sosiale medier, men jeg tar en råsjans…
Igår hadde han fødselsdag, og i kveld sjekker han nok mailen og får forhåpentligvis mange hyggelige hilsener fra familie og venner.
Det er sprøtt å tenke på at han har mindre enn 3/4 av misjonen sin igjen..!
Mange spør meg hvordan det går med ham, men jeg må være ærlig og si at han ikke er så meddelsom av seg, så vi vet egentlig ikke så mye. Men vi hører fra andre rundt ham at ‘He’s doing great!’.
Forrige uke skrev han for eksempel, – Jeg vet du stresser og bekymrer deg for meg når du ikke hører fra meg, men det trenger du ikke! Hvis jeg ikke skriver så er det fordi jeg har andre ting jeg må gjøre, og at jeg har det travelt. Det er bra! Jeg skriver når jeg kan, og har lyst!
Ok, da.
Han forteller at han møter mye fine mennesker og har mange fine erfaringer, og noen ikke så gode. Men detaljene…? Nei, vi må visst vente til han kommer hjem før vi får dem.
Savner jeg ham? Både ja og nei. Simen er herlig, men han tar mye plass. Det er roligere i heimen når han er borte. På godt og vondt.
På den ene siden er jeg kjempeglad for at han får denne opplevelsen, og jeg er kjempestolt av at han har valgt å bruke to år av sitt liv til å glemme seg selv og fokusere på andre.
På den andre siden så er det litt stusselig å aldri komme hjem til at han lager mat på kjøkkenet med Disneymusikk på full guffe på Sonos’en, eller å få en en stor klem før han fyker avgårde på trening.
Men jeg savner ikke de tomme tunfiskboksene som lå overalt, eller all klesvasken, eller at det stadig gikk tomt for rene håndklær…
Det jeg savner mest er lange samtaler sent på kvelden, når vi egentlig burde lagt oss for lenge siden, om livet og kjærligheten og tro og tvil og drømmer og planer…
Jeg gru-gleder meg til han kommer hjem. Det blir nok aldri som det var før. Og egentlig er jo det fint og riktig. Men vemodig er det likevel…
Gratulerer med vel overstått, Simenmin.
