Som  nevnt i forrige blogginnlegg, har Celine omsider oppdaget at de naturlige krøllene hennes ikke er en skjebne verre enn døden… Det har tatt lang tid. 24 år for å være eksakt. Og dessverre, så er det nok mye min feil.

Jeg har nemlig ikke vært verdens beste eksempel når det gjelder å ’embrace my curls’. Det er relativt sannsynlig at dersom glattetenger hadde eksistert da jeg var yngre, så hadde jeg gått rundt med kleopatrasveisen jeg alltid drømte om. Blankt, glatt, RYDDIG hår var ønskedrømmen.

Katie Holmes Drømmebob

Istedet hadde jeg en diger mopp på hodet – en diger, brusete, uregjerlig og lite samarbeidsvillig manke – syntes jeg selv. Og det hersker liten tvil om at latskapen min nok har reddet meg fra mange timer med føner og rundbørste og antipermanent. (Det finnes faktisk!)

Noe sånt, ja.

På samme måte som livet leves i faser (ungdom, ung voksen, småbarnsmor, ’empty nester’…), så lever håret også sine faser. Hår har visstnok en 7 års syklus – og dette stemmer ganske bra med min egen erfaring.

Fra jeg var baby til jeg var ca. 7 år, så var håret mitt relativt ukrøllete. Fra 7 til 14 hadde jeg en del fall. Men fra 14 til ca. 21 hadde jeg rett og slett krøller. Nesten korketrekkerkrøller. Krøllene fortsatte hele neste syklus også, og jeg tok både permanent (?) og klippet pannelugg. Note to self: Don’t. Da jeg var 29 klippet jeg meg kort.  Jeg levde i en eller annen villfarelse om at man ikke kunne ha langt hår etter fylte tredve. Det var dessuten mer praktisk. Men fint var det ikke.  Jeg leste et sitat nylig: ‘I have made many mistakes in my life. Most of them haircuts.’ Amen.

Da jeg omsider lot det vokse ut igjen, var håret blitt litt sånn midt i mellom. Krøllete når det var nyvasket, ellers bare voluminøst og brusete med noe fall. Og selvfølgelig måtte jeg jo ende opp med å bo på Vestlandet, med høy luftfuktighet og mye vind. Bring on the Frizz!

Selfie med sinnarynke, i Thailand.

Nå bruker jeg så mye produkter i det at jeg er litt usikker på hvordan håret mitt er ‘naturlig’ – men jeg har inntrykk av at det er blitt noe tynnere med årene, litt mindre uregjerlig og at krøllene som er der trenger litt hjelp dersom de skal gjøre noe av seg.

Jeg har èn søster. Og hun har selvfølgelig det blanke, glatte, tunge, nydelige håret jeg alltid har ønsket meg. Og hun har selvsagt alltid ønsket seg krøller. Sånn er det jo.

Min søster med nydelig, langt, blankt hår. Og broren min, som har enda mer krøller enn meg.
Afro nesten, hvis han lar det vokse litt.

JB hadde krøller i tenårene, så barna våre er arvelig belastet. To av guttene sørger for å holde håret superkort, så ikke krøllene synes.

Med Benjamin. Korte krøller.

Minstemann har det noe lenger, og det er tykt og blankt og har ganske mye fall.

(Siden jeg skrev utkastet til dette blogginnlegget har Jonah faktisk klippet det ganske kort.
På sidene. Men langt på toppen. )
Celine har i mange år glattet sitt lange krøllete hår, eller hatt det i en stor korketrekkerkrøll i hestehale, men er altså nå i ferd med å slippe det fri. ‘Release the Cracken!’ – som hun sier. Jeg synes selvsagt at hun er nydelig med både naturlige krøller og glatt hår – men er tilbøyelig til å være enig med henne i at krøller kler personligheten hennes bedre. 😉
Simen og Celine, med henholdsvis veeeldig kort hår og glattet hår.

Jeg har et ambivalent forhold til mine krøller. Jeg liker det glatt, men jeg er altså for lat til å gidde å style det. Og JB liker meg best med krøller. Han synes jeg ligner på heksa i Donald med glatt hår.(Takk for den..!)

Magica von Tryll – tvillingen min når jeg glatter håret
Joanna

 …Han har visst rett. …

Jeg har etterhvert innsett at jeg egentlig har vært heldig som kan komme ut av dusjen, ta i litt skum eller serum og så ikke tenke mer på det…

Heldigvis har det vært en fantastisk utvikling på hårpleiefronten. Da jeg var 14 var hårskum helt nytt og revolusjonerende. De av dere som husker 80-tallet kan selvsagt ikke glemme Studio Line reklamene… Men det var også det eneste som fantes av hjelpemidler mot ‘frizz’. Nå er det jo en helt annen verden!

Krølleproduktfavorittene for øyeblikket er Aussie sin Dual Personality serum, Maroccan Oil Treatment og Silky Sexy Hair Frizz Eliminator. Jeg blander dem som regel før jeg tar det i håndkletørret hår. Maroccan Oil Curly Hair Cream var en skuffelse.. Den lukter litt for sterkt etter min smak, og håret blir litt for klissete og stivt. I årevis var jeg svoren tilhenger av Kerastase sin Oleo Curl Creme. Men jeg trodde den var gått ut av produksjon, siden jeg ikke fikk tak i den i Norge lenger. Jeg ble kjempeglad da jeg så at den er å få tak i likevel!

Etterhvert har jeg forstått at hår og hvordan det fungerer med forskjellige produkter er ganske individuelt. Når jeg ser noen med særdeles fine krøller (dvs. definerte, myke, blanke…), så spør jeg ofte hva krølleinnehaveren bruker, og som regel så er det nettopp en blanding av forskjellige produkter.

Så da prøver og feiler man da! 😀