Så vidt. Sist fredag var firerbanden (Eirin, Nina, Else Berit og jeg) samlet hos Eirin for å scrappe for første gang på kjempelenge. Jeg startet på sommerferieminialbumet mitt, men der gjenstår det litt (les: mye)før jeg kan vise det frem. Og så scrappet jeg dette ene bildet av Celine og pappa.

Det har vært en vanvittig høst. På alle plan. Hjemme. På jobb. I kirken. Gode nyheter og dårlige nyheter. Livet ‘in extremis’. Når det røynet som verst startet jeg min egen takknemlighetsdagbok. “Idag er jeg takknemlig for… ” Det er jo alltid noe. Men noen dager var det for at dagen endelig var over.

Lyspunktene? Benjamin. At Ranya og Harry og Micah og Ina blir foreldre. At Celine trives i Hurdal. At vi stort sett er friske og ikke er rammet av Svineinfluensa. Men idag har jeg vondt. Bekkenet mitt har låst seg, og ingen stilling er behagelig. Kiropraktoren min har lovet meg at det bare er forbigående, men jeg er ingen tålmodig pasient. Så dette skriver jeg stående.

 
Posted by Picasa