Litt stolt

Jeg har ikke gjort så mye bemerkelsesverdig i livet mitt. Jeg har ikke oppnådd så fryktelig mye sånn utover det helt alminnelige. Jeg er egentlig irriterende normal. Nesten middelmådig.

Men det er en ting jeg er litt stolt av.  Jeg har nemlig snart vært gift i 25 år. Og det er jeg stolt av.

Ja, det er jo kanskje ikke så veldig bemerkelsesverdig det heller, men jeg er ganske stolt av det likevel.

Når jeg tenker meg om, så kan jeg egentlig ikke ta så mye av æren for det heller. ‘It takes two to tango’, sa alltid mamma. Min kjære eks-krølltopp har vært like tålmodig og standhaftig som meg, om ikke mer, for å si det sånn.

Vi var veldig unge (20 og 25), og det var mange som var skeptiske. Særlig min far. ‘Det der kommer ikke til å vare mer enn 6 måneder maks’, uttalte han et par uker før bryllupet. Og etter 6 måneder skal jeg ærlig innrømme at jeg hadde noen øyeblikk der jeg lurte på hva i all verden jeg hadde gjort.

Men heldigvis var vi ganske sta. Det har virkelig gått opp og ned, og det har vært noen tøffe tak. Jeg ville løyet hvis jeg sa at jeg aldri har vurdert å avslutte hele greia. Men jeg er veldig glad for at vi ikke ga opp. Av og til lurer jeg på hva det er som har gjort at vi fortsatt er sammen, (bortsett fra stahet liksom).Særlig nå som ungene er så voksne at de selv er i,  eller på vei inn i, eller ut av forhold selv.

Så her kommer noen tanker i litt spredd rekkefølge om hvorfor jeg tror vi snart kan feire sølvbryllup.(!)

• Mine foreldres eksempel. Mamma siterte av og til Joyce Brothers: “My husband and I have never considered divorce… murder sometimes, but never divorce.”. Alvorlig talt: de har hatt enormt mange utfordringer på mange plan, men de har vært et strålende eksempel på lojalitet og kontinuitet. Og det er jeg utrolig takknemlig for.
• Vi har vært veldig bevisst på at vi selv var ansvarlige for hvordan forholdet vårt utviklet seg. Ekteskapet er ikke en separat ‘ting’ som lever sitt eget liv. Forhold ‘sprekker’ ikke, ekteskap ‘ryker’ ikke. Det er personene i forholdet som avgjør om forholdet tåler tidens tann, livets uberegneligheter, motgang og medgang.
• Jeg ser på ekteskapet vårt som en trekant. Hvis vi begge forsøker å nærme oss Herren, vil vi også komme nærmere hverandre.

• Felles tro. Vi har felles mål og trekker i samme retning. Det hjelper.
• Gresset er ikke grønnere på den andre siden av gjerdet dersom man husker å vanne.
• Mange gode bøker. Særlig disse: ‘Love is never enough’, ‘Families and how to survive them’, ‘Kjærlighetens 5 språk’, ‘One Flesh, One Heart’,  og ‘Between husband and wife’. Ja, og så ‘Men are from Mars, Women are from Venus’ selvfølgelig. 😉
• Humor. Vi liker mye av de samme tingene, og vi har lik sans for humor. Vi tøyser mye.

• Latskap. Jeg har brukt 25 år på å lære ham opp. Jeg orker da virkelig ikke å begynne forfra med en ny og yngre modell bare fordi den opprinnelige har mistet krøllene?
• Barna. Jeg synes det er teit når folk sier at de holder sammen ‘for ungenes skyld.’ Barn er smarte og forstår når foreldrene ikke har det bra sammen. Likevel er det ikke til å komme bort fra det faktum at det at vi har felles barn gjør at vi anstrenger oss mer for å få forholdet til å fungere.

Jeg kom over dette diktet av Carol Lynn Pearson idag, en av mine yndlingsforfattere, og kjente meg så godt igjen:

Vi er ikke så veldig ‘flinke’ med bursdager og merkedager og sånn, men idag bestemte jeg meg for å sende ham en sms hver time i løpet av arbeidsdagen og fortelle ham hva jeg satte pris på med ham. Jeg forventet ikke svar. Han er ganske så kort og konsis på sms til en tekstforfatter å være. Men idag fikk jeg faktisk svar: