Click here to go the English translation of this post
Igår hadde Jonah sin aller siste eksamen på videregående. Dermed er enda en livsfase tilbakelagt. 19 år med barn i norsk skolevesen er over. Jeg er både lettet og takknemlig. Lettet, fordi det langt fra har vært en dans på roser. Takknemlig, fordi jeg innser at barna våre har vært privilegert som har fått 13 års gratis (ihvertfall nesten) skolegang hver. Det tilsvarer 52 lærerårsverk. Sikkert 100 foreldresamtaler. Over 2080 lekseplaner. Flere titalls sommeravslutninger og juleavslutninger, dugnader og aktivitetsdager. Barna har hatt lærere som vi har elsket, og noen vi ikke kunne fordra. Noen som så dem og potensialet deres og som evnet å løfte og oppmuntre. Andre som har vært likegyldige eller forhåndsdømmende, og som dessverre har lagt sten til byrden. Det har vært imponerende elevforestillinger, og tragikomiske presentasjoner. Det har vært brukne armer, men ingen utslåtte tenner. (!) Vi har opplevd og overlevd skolereform etter skolereform, der vi følte at barna våre var forsøkskaniner – og der forsøkene til tider verken var særlig gjennomtenkte eller vellykkede. Men alt i alt, er jeg nok mest takknemlig og imponert. Imponert av hva de får til sammen – både lærere og elever. Imponert av nivået i mange fag. Imponert av valgmulighetene ungdommene har hatt. Overgangen til denne nye fasen har jo gått så gradvis, at jeg nesten ikke har merket det. Men nå er det altså slutt. For seks år siden skrev jeg et lignende innlegg, da Jonah var ferdig med barneskolen. Når jeg ser tilbake nå, synes jeg disse siste 6 årene har gått dobbelt så fort som de foregående 6. Og hvordan vil de neste 6 bli? Barnas skolegang er over, men studietiden er så vidt i gang. Ny fase, nye muligheter. Spennende og litt skummelt…
