19 ting om Jonah

Click here to go to the English version of this post.

Minstemann er 19 år! Det ble ikke blåbærmuffins på sengen denne gangen, siden 2/3 av familien er i Stockholm, mens han er hjemme og passer Nemi og pus og hus. Og jobber litt. Og etter ferien så flytter han. Ikke langt, men langt nok for mamma…

Jonah ble født på Sankthansaften 1996, og såvidt jeg kan huske, har vi ikke hatt en like fin Sankthansaften siden. Ihvertfall værmessig.
Han var den største av våre 4 ved fødselen, litt over 4 kg.
Han fikk kallenavnet ‘Poffen’, grunnet god appetitt og herlige bollekinn.
Han skulle egentlig hete Jonas, men vi ville ha Thomas som mellomnavn etter bestefar og tippoldefar, og Jonas Thomas ble litt rart, så da valgte vi Jonah Thomas istedet.
Han var en usedvanlig blid og rolig baby, som tolererte at 3 eldre søsken og 3 nabo-søskenbarn ustanselig koste og nusset på ham.
Jonah har alltid vært ganske bedagelig anlagt, og særlig ikke spesielt glad i å gå tur.
Han lærte å snorkle (med armringer) da han var fire år gammel, men lærte ikke å svømme skikkelig før han var i tenårene, til tross for svømmekurs.
Da han var fire år brakk han lårbenet, og lå i fire uker på ryggen med stålpinner gjennom knærne for å holde ham i ro. Jonah var like blid. Han elsket oppmerksomheten, og led tilsynelatende ingen nød. Tvert imot har han bare gode minner fra oppholdet på sykehuset, og var nesten skuffet da han et år senere brakk en tå, men ikke måtte legges inn.
Etter sykehusoppholdet hadde han gips fra livet og ned i noen uker, og da den var fjernet, måtte han lære å gå på nytt. Det hadde han ikke så lyst til. Så vi gikk til anskaffelse av en trampoline for å motivere ham til å være litt mer aktiv. Det fungerte.
Jonah har alltid vært særdeles sosial, med stor omgangskrets og mange venner.
Han er den eneste av våre fire som har spilt i korps. Han kom hjem da han var 8 år og erklærte til vår forskrekkelse at han hadde begynt i skolekorpset. Vi hadde med vilje styrt unna, fordi vi visste at det var ganske krevende, med mye oppfølging, to øvelser i uken og veldig mye dugnadsarbeid. Men det gikk mye bedre enn fryktet. Jonah spilte perkusjon, og var riktig så flink, og korpset var stort og veldrevet, slik at belastningen på den enkelte i grunnen var minimal. Jeg ble faktisk oppriktig glad i både korpsmusikk og korpsbevegelsen, og sørget da han 5 år senere valgte å slutte.
Da han sluttet å spille trommer, begynte han å spille World of Warcraft. Og han var god på det også. Litt for god. Men han skjønte selv at det ble litt mye, og avsluttet kontoen på eget initiativ etterhvert. (At han begynte igjen noen år senere får vi tåle, siden det ser ut som han klarer å balansere mengden i forhold til skole og jobb og venner.)
Jonah har enormt jentetekke, og god smak! Jentene han har kommet hjem med har uten unntak vært utrolig søte og vi er blitt veldig glad i dem alle sammen.
For ordens skyld – her er Jonah med søskenbarnet sitt Ingrid, ikke en kjæreste.
Jonah elsker å stå på scenen, har komisk talent, god sangstemme og er generelt musikalsk. Vi håpet at han ville velge Musikk, Dans og Drama på videregående, men han valgte Studiespesialiserende med vekt på samfunnsfag istedet. Jeg vet ikke om han angrer, men han fullførte ihvertfall, og har søkt seg inn på universitetet til høsten, på sosionomutdanningen. Vi krysser fingrene for at han kommer inn, siden 1996 kullet er rekordstort, og trangere tider på arbeidsmarkedet gjør at mange nå velger utdanning istedet for jobb.
Jonah har jobbet på Elixia Madla siden han var 13 år. Først som ryddehjelp og på renhold, etterhvert i barnepassen, og så i resepsjonen. Han har et utrolig godt lag med barn, og er høyt elsket av både de små, og foreldrene deres. Han vurderte faktisk å studere barnevernspedagogikk, men tenker at sosionom gir ham flere valgmuligheter etterpå.
Jonah er kanskje minstemann, men han har vokst seg høyere enn noen andre i familien. Det er han litt stolt av.
Han har i flere år hatt ganske langt hår med mye fall, og klippet seg endelig kort i fjor – til alles glede. Men jeg synes faktisk han kler begge deler. Tatoveringene er jeg ikke fullt så begeistret for, men han er veldig glad i dem. (Det holder nå…!)
Jonah er veldig gad i dyr, og både Nemi og Pus får mye kos og omsorg.
Han er i grunnen veldig kosete og kjærlig, og ikke redd for å vise det. Jeg får både kyss på kinnet og gode klemmer i all offentlighet, og det er jeg veldig glad for!