“Fra sidelinjen” spalten som sto på trykk i Vårt Land, mandag 29. mai 2019
Bekreftet allerede
Jeg holder på med et prosjekt der jeg samler inn konversjonshistoriene til nyere norske pionèrer. Vi har god oversikt over de første norske medlemmene som emigrerte til USA frem mot og like etter andre verdenskrig. Vi har ikke fullt så god oversikt over de som kom inn etter krigen og som ikke emigrerte. De som ble igjen i Norge og som danner ryggraden til kirkens norske medlemskap i dag. Det er fascinerende å høre og lese om hvordan de ofte valgte å trosse familie, naboer og venner, for å følge sin egen overbevisning. To ting særlig har slått meg. Det ene er at det gjerne var kvinnene som kom først, og så fulgte ektefellen etter. Det andre er hvordan to prinsipper ofte utpeker seg som avgjørende for valget de tok.
Dåp
Veldig mange av de jeg har snakket med eller lest historiene til, forteller at dåpssynet var viktig for dem. De var ubekvemme ved tanken på at spebarn som ikke var døpt var fortapt. Jeg leste med interesse artikkelen som sto i Vårt Land for noen uker siden om nød-dåp. Selv om de færreste i våre dager – troende eller ikke – mener at små barn går til helvete hvis de dør før de er døpt, så velger likevel de fleste å la barnet bli døpt, dersom livet står på spill – også i 2019.
Det er vel nærliggende å tro at frykten for å miste barna sine i evigheten sto sterkere for femti år siden, og dermed kan forklare hvorfor mange av kvinnene som konverterte satte ekstra stor pris på Jesu Kristi Kirkes lære om dåp.
Vi tror ikke at små barn trenger å døpes. Vi tror i aller høyeste grad at dåp er en nødvendig ordinans for frelse, men ikke før man når ansvarsalder – som hos oss er definert som åtte år. Barn som dør før de når den alderen, tror vi er uskyldige og rene, og er derfor sikret på returen hjem.
Spebarn får et navn og en velsignelse, og familien feirer gjerne også, men de blir tidligst døpt ved fylte åtte år.
Bekreftet
Dåpen hos oss er ikke fullstendig uten bekreftelsen. Da mottar man Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse. Siden barna i kirken blir bekreftet stort sett som åtte-åringer, praktiserer vi ikke konfirmasjon. Konfirmasjonen er jo en bekreftelse av dåpen.
Så hva med våre femtenåringer? Skal ikke de få gaver og bunad og stor fest, som de fleste av sine jevnaldrende? Her varierer praksisen noe. Noen familier kjører det jeg kaller kvasi-konfirmasjon, med stor familiefest og bunad og gaver på femtenårsdagen. Andre familier gir barna en litt dyrere bursdagsgave det året. Ytterligere andre markerer ikke femtenårsdagen noe annerledes enn andre bursdager.
Er det ikke viktig å opprettholde tradisjoner og overgangsritualer? Jo, så absolutt. Men hos oss skjer de altså til litt andre tider. Ved åtte års-alderen i forbindelse med dåpen, for guttene det året de fyller tolv og kan ordineres til diakoner, og for både gutter og jenter når og hvis de reiser ut på misjonstjeneste i 18-19 års-alderen.
Morgenfriske
Men hva med trosopplæringen, da? Frykt ikke. Vi har et undervisningsopplegg for ungdommene fra året de fyller 14. Det går over fire år, med fem undervisningstimer i uken. Fire av dem om morgenen før skoletid, og en kveld – gjennom hele skoleåret. Vi kaller det seminar. Da møtes de sammen i kirken, eller hjemme hos hverandre, og studerer skriftene. Undervisningen gjøres av frivillige lærere. Jeg har selv vært seminarlærer i perioder. Det ble lite søvn, men jeg lærte masse – sikkert mye mer enn ungdommene.
Hva så med det andre prinsippet jeg oppdaget at mange av konvertittene var opptatt av? Jo, det er det vi kaller Visdomsordet. Forenklet er det en helselov som går ut på at vi ikke inntar vanedannende eller skadelige stoffer. Ingen alkohol eller kaffe eller te. Ingen røyk eller andre rusmidler. Jeg tør påstå at ungdommene våre opplever større utenforskap av å ikke drikke, enn å ikke oppleve konfirmasjonsfeiring. Men mon tro om dåpssyn og helselov er det som trekker flest konvertitter i 2019?
