Den hellige uken

 

 Scroll to the end of the post for the original English version.

Jeg har mange yndlingsforfattere. En av dem er Carol Lynn Pearson. Jeg kan lese bøkene hennes om igjen og om igjen. Jeg følger henne på Facebook, og sist uke la hun ut en novelle som en liten ‘førpåskegave’ til sine følgere. Jeg var litt i farta da jeg så den, så jeg printet den ut, og tok den med hjem, for å lese den senere. JB fant den først og leste den, og syntes den var så fin, at han bestemte seg for å oversette den til norsk og gi den til noen venner han skulle besøke senere. Jeg syntes den var så bra, at jeg har bestemt meg for å dele den her i bloggen, (med forfatterens skriftlige tillatelse, selvsagt!) dagen etter Palmesøndag, den andre dagen i Den stille uken eller Den hellige uken, som den også kalles:

Den hellige uken

Av Carol Lynn Pearson

I returadresse-feltet stod det ganske enkelt: «Din venn Jesus».

Jeg hadde aldri fått en så direkte henvendelse fra ham før, og hendene mine skalv da jeg åpnet konvolutten.

Du er herved invitert

til å være med på en reise til Det hellige land

for å oppleve Den hellige uken.

Jeg banker nok på døren din når jeg kommer. 

 

Svar utbedes.

 

Jeg tok selvfølgelig i mot invitasjonen, overveldet av ærefrykt.

Da det banket på, gikk jeg bort og åpnet døren. Foran meg sto Herren i egen person.  Han rakte hendene sine mot meg.

-Jeg er klar, sa jeg smilende.

-Det er det ingen som er, sa han smilende tilbake.

Jeg så meg rundt etter bilen eller turbussen.

-Denne turen går til fots, sa han.

-Hvor er de andre, spurte jeg.

-Denne turen tar man alltid alene, svarte han. – Men jeg er med.  Det er et enkelt opplegg. Jeg går først. Du følger etter.

-Skal vi til Det hellige land, spurte jeg, mens jeg så på de velkjente stiene jeg hadde gått på, hver dag, år etter år.

-Det er ikke noe land som er mer hellig enn dette, svarte han.

-Men det er Den hellige uken vi skal oppleve? Jeg håpte jeg ikke hadde misforstått.

-Det er det, svarte han. Den hellige uken. Vi skal begynne her, med Palmesøndag.

Jeg så dit han pekte, rede til å se bildet av en triumferende innmarsj til Jerusalem, Herren som ble ønsket velkommen med viftende palmegrener og blomster, en storslått markering.

-Men det er jo meg, sa jeg i det jeg så på det som skjedde foran meg. –Det var i forrige uke, da jeg fikk den utmerkelsen på jobben og ble forfremmet! Og så – der er det – den kvelden jeg ble forlovet til min elskede! For en dag det hadde vært!

-Ja, virkelig en minneverdig Palmesøndag.

-Vent, sa jeg, med en merkelig følelse stigende opp i halsen. –Handler ikke dette om Den hellige uken? Din hellige uke?

-Ikke min. Jeg merket at smilet hans kom fra hjertet.  –Din.

Jeg stivnet til og grep tak i armen hans. –Min? Jeg ble tynn i stemmen, for jeg hadde jo lest bibelhistorien. –Kommer jeg til å dø, snart, liksom…? Er det det dette handler om?

-Ikke Den store døden, sa han. – Den kommer siden. Først kommer alle de små dødsfallene.

-Dødsfallene? Jeg hørte stemmen min sprekke. –Du sa dødsfallene – i flertall?

-En god del. Kanskje mange.

-Men, små håper jeg? De blir små?

-De vil ikke føles små der og da.

Jeg snudde meg og så meg tilbake, og lurte på om det det var for sent å takke nei til invitasjonen.

-Det går ikke an å snu nå, sa han mildt. –Jeg er ferdig med min hellige uke, ikke bare for å sikre din oppstandelse fra den store døden, men for å gi deg et oppstandelses-mønster fra de små dødsfallene også. Dine hellige uker vil komme. Ditt eneste valg er hvorvidt du vil gå gjennom dem alene, eller sammen med meg.

Armen min grep fatt i hans. – Ikke alene, hvisket jeg.

-Den neste dagen vi skal rette oppmerksomheten mot, er Skjærtorsdag.

Jeg ville ikke åpne øynene. Jeg kunne min bibelhistorie. Jeg husket hva som skjedde denne dagen. Det siste måltid. Gethsemanes hage. Sviket. Smerten.

-Se! Herren åpnet forsiktig øynene  mine.

Bilder fra en hage. Ingen apostler. Ingen soldater. Ingen oliventrær. Meg. Og et svik.

Kreft. Med en usikker prognose…

Nedbemanning på jobben. «Ikke ta det personlig…»

Skilsmisse…

Barnet ditt sitter i fengsel…

Drept i kamp…

Skuffelse… Mismodighet…. Angst… Ensomhet… Nederlag….

Alene i hagen med et svik. Jeg så meg selv, alene, knelende, med et knust hjerte, gråtende.

Gråtende i hagen.

-Alt dette? Jeg så på Herren med vantro i blikket. –Vil alt dette skje?

-Du vil oppleve svik som dette, svarte han. –Du vil knele i din hage, og du vil gråte. Du vil ikke blø, men du vil gråte.

-Kommer du til å være der?

-Hvert eneste øyeblikk.

-Du kommer ikke til å sovne?

-Jeg kommer ikke til å sovne.

Han tok meg i hånden og vi gikk videre. –Langfredag, sa han og pekte.

Jeg så, og så meg selv med bøyd rygg, nedtynget.

-Uff, sa jeg. -Jeg skjemmes over å se meg selv med så bøyd rygg, på grunn av en så liten byrde.

-Jeg ble gitt mitt kors å bære, og du blir gitt ditt, sa han. –Hør nå. Overgi deg til den knusende vekten. Hendene dine er bundet og du blir ydmyket, befridd fra all stolthet. Når du faller, reis deg opp igjen. Du vil oppleve tretthet, du vil oppleve nederlag, men reis deg opp igjen. Dine kjære vil gråte for deg mens det pågår. La dem. Hender vil ønske å tørke bort dine tårer. La dem. Og la dine ord være tilgivende ord, for den som sviker deg vet ikke at han gjør det.

-Du er fremdeles sammen med meg?

-Hvert eneste skritt. Bærende på byrden sammen med deg.

-Og så – dør jeg?

-Livet slik du kjente det på palmesøndag – det er over.

-Begravet?

-En stor stein foran inngangen.

-Og nå er det mørke, sa han i det vi gikk videre. –Ikke kjemp mot mørket. En mørk lørdag er hellig den også.

Jeg så meg rundt. Jeg lå på sengen. Helt rolig, med øynene lukket, uten vilje til å stå opp.

-Hvil, sa han. -Reflekter. Vent. Stol på mørket.

Jeg ventet. Jeg så på mitt sorgfulle ansikt, fremdeles liggende i sengen. Ingen lampe. Intet stearinlys. Så mørkt. Så liten og alene. Jeg så mot himmelen etter en antydning av morgen.

-Påsken kommer, sa han. –Bare vent.

Vi gikk videre. Gjennom mørket. Skritt for skritt. Armene hans rundt meg.

Et lysskjær. Bittelite. Et til. Som om det var morgen – jo, det var blitt morgen – sakte men sikkert. Helt gradvis, umerkelig. Lyset som skinte på mitt sorgfulle ansikt – og nå skinte lyset fra ansiktet mitt! Kroppen min reiste seg opp fra denne lille døden. Sittende. Stående.  Anerkjente lyskilden. Ble selv en lyskilde.

-Jeg har aldri sett meg selv se slik ut før, mumlet jeg. –Jeg er mer enn jeg var før!

-Min venn – jeg kunne høre soloppgang i stemmen hans – dette er påskens hemmelighet. Livet etter døden er alltid større enn livet før døden.

-Oppstandelse. Jeg sa det med ærefrykt. Hvilken frihet. En stor sten, som er tatt bort.

-Legg merke til mønsteret, sa han. –Overgi deg. Bær din byrde som best du kan. Tilgi. Stol på mørket. Husk for all del å tilgi. Hvis du ikke gjør det, kan det ta lang tid før morgenen kommer.

-Men samme hvor lang tid det tar, sa han, samme hvor smertefull din langfredag er, samme hvor mørk din påskeaften-lørdag er, vil jeg være med deg hvert øyeblikk, med et løfte om en strålende påskemorgen. For jeg kom til verden i Den hellige uken.

Vi gikk videre nedover stien.

Han gikk først.

Jeg fulgte etter.

English version

I have many favorite authors. One of them is Carol Lynn Pearson. I can  – and do – read and reread her books and poems over and over. I follow her on Facebook too, and last week she posted a short story or ‘piece’ as a small pre Easter gift to her followers. I was kind of in a hurry when I saw it, so I printed it out to read later, and left it on the shelf in the hall. JB found it first, read it and loved it so much that he decided to translate it into Norwegian and give it to his Home Teaching families as part of his Easter visit. I loved it too, and have decided to share it here on the blog, with  written permission from Carol. Enjoy!

HOLY WEEK

The return address said “Your Friend Jesus.” I’d never heard from him this directly before, and my hand shook as I opened the envelope.

You are invited to join me

in a journey to the Holy Land

for an observance of Holy Week .

I will knock.

RSVP

I accepted, of course, overwhelmed by the honor.

When the knock came, I opened the door. Reverently. Before me stood the Lord himself, his hand reaching out to me.

“I’m ready!” I smiled.

“No one ever is,” he smiled back.

I looked around for the car, the tour bus, the shuttle.

“This journey,” he said, “is taken step by step.”

“Where are the others?” I asked.

“This journey,” he said, “is always taken alone. Except for me. It’s a simple journey. I lead. You follow.”

“We are going to the Holy Land?” I queried, looking about at the ordinary, familiar paths I had walked every day, year after year.

“There is no holier land than this,” he replied.

“But it is–an observance of Holy Week?” I hoped I hadn’t misunderstood.

“It is,” he answered. “Holy Week. We will begin here, with Palm Sunday.”

I looked where he indicated, ready to see a depiction of the triumphal entry into Jerusalem, the Lord being welcomed with waving palm fronds, garlands of flowers, a joyous celebration.

“But that’s–me!” I said, recognizing the scene. “That’s just last week when they gave me that award at work and that great promotion! And then–there it is!–that very night I got engaged to the love of my life! What a day that was!”

“Ah, a memorable Palm Sunday.”

“Wait,” I said, a strange feeling rising in my throat. “Isn’t this about Holy Week? Your Holy Week?”

“Not mine.” I could tell the smile came from his heart. “Yours.”

I froze and grasped his arm. “Mine?” My voice was thin, for I knew my Bible. “Am I–like– going to die soon? Is that what this is about?”

“Not the big death,” he said. “That will come later. First come the small deaths.”

“Deaths?” I heard a crack in my voice. “You said deaths–as in plural?”

“Several, perhaps many.”

“But–small–right? Small?”

“They won’t feel small at the time.”

I turned and looked back, wondering if it was too late to change my RSVP.

“There’s no going back,” he said gently. “I played out my Holy Week–not only to assure your resurrection from the big death–but to give you a pattern of resurrection from the small deaths. Your Holy Weeks will come. Your only choice is whether you experience them alone–or with me.”

My hand tightened on his arm. “Not alone,” I whispered.

“The next day we observe is Maundy Thursday.”

I could not lift my eyes. I remembered the events of that day. The Last Supper. The Garden of Gethsemane. The betrayal. The anguish.

“Look!” The Lord gently raised my gaze. Scenes in a private garden. No apostles. No soldiers. No olive trees. Me. And betrayal.

“Cancer…the outcome uncertain….”

“Downsizing…nothing personal…..”

“Divorce….”

“Your child is in jail….”

“Killed in combat….”

Disappointment…discouragement…depression…loneliness…defeat….

Alone in the garden with betrayal. I saw myself–alone on my knees, heart breaking, weeping. Weeping in the garden.

“All these?” I looked at the Lord in disbelief. “All these will come?”

“Betrayals will come,” he replied, “betrayals like these. You will kneel in your garden, and you will weep. You will not bleed, but, oh, you will weep.”

“You will be there?”

“Every moment.”

“You will not sleep?”

“I will not sleep.”

He took my hand and we walked on. “Good Friday,” he gestured. I looked and saw myself, bowed down with a heavy weight. “Ah!” I said. “I am ashamed to bow under such small sorrow.”

“I was given my cross,” he said, “and you are given yours. Now hear. Surrender to the crushing weight. Your hands are tied, you are brought low, stripped of pride. When you fall, stand again. There is fatigue, there is defeat, but stand again. Loved ones along the way weep for you. Let them. Hands reach out to wipe your face. Let them. And let your words be words of forgiveness, for your betrayer knows not what he does.”

“You are with me still?”

“Every step, lifting, lifting the burden.”

“And then–I die?”

“Life as you knew it on Palm Sunday–is no more.”

“Entombed?”

“A heavy rock over the entry.”

“And now the darkness,” he said as we walked on. “Do not fight the darkness. A Saturday of darkness is holy too.”

I looked. I was lying on my bed. So still, eyes closed, no will to rise.

“Rest,” he said. “Reflect. Wait. Trust the darkness.”

I waited. I watched my sad, still face on the bed. No lamp. No candle. So dark. So small and alone. I scoured the sky for a hint of morning.

“Easter will come,” he said. “Wait.”

We walked on. Through the darkness. Step by step. His arm around me.

A slice of light. Tiny. Another. Slowly as morning–ah, it was morning–becoming, slowly becoming. No moment to mark it, so slowly. The light–falling on my sad face on the bed–then coming from my face! My body rising from this small death. Sitting. Standing. Accepting the light. Becoming the light.

“I’ve never seen myself–look like that!” I murmured. “I’m more than I was before!”

“Ah, my friend–” I could hear sunrise in his voice–“this is the secret of Easter. Life after death- -is always larger than life before death.”

“Resurrection.” I spoke the word in awe. Such freedom. A stone–rolled away.

“Observe the pattern,” he said. “Surrender. Carry your burden the best you can. Forgive. Trust the darkness. Especially–forgive. If you don’t, it can be a very long time until morning.”

“But however long it takes,” he said, “however painful your Friday, however dark your Saturday, I will be with you every moment–promising the celebration of Easter morning. For Holy Week I came into the world.”

We walked further down the path. He led. I followed.

END