Fødsler og sånn

Jeg kom nylig over et fascinerende blogginnlegg hos Designmom, om fødselsfotografering.

For å være ærlig visste jeg ikke engang at det fantes noe slikt som profesjonelle fødselsfotografer.
Selv i disse overdokumenterte tider, så har jeg vel alltid tenkt at akkurat fødselen er vel kanskje den siste helt private sfære. Jeg har til og med nikket anerkjennende og hoderystende når jeg har lest om jordmødre som inderlig ber om at kameraer og mobiltelefoner legges vekk under og rett etter fødselen.

Men det som slo meg da jeg leste og så på noen av disse bildene, var at nettopp fordi man hadde en profesjonell fotograf der – så kunne mamma og pappa og fødselshjelpere konsentrere seg om fødselen, og la fotografen fange øyeblikket. Kanskje ikke så helt tåpelig likevel?

Nå begynner det jo å bli noen år siden jeg fikk mine barn, og mens jeg leste om disse fødselsfotografene og så eksempler på fødsels – og nyfødtbilder, så begynte jeg å lure på om jeg engang hadde bilder fra alle fødslene.

Jeg hastet ned i stuen til albumhylla, og oppdaget at joda,  jeg hadde da noen. Men de er for å være helt ærlig, ikke så mye å skryte av, og er spredt over flere album. Så nå tenkte jeg at jeg ville samle noen av dem på et sted. Her.

Jeg har forresten alltid ment og tenkt at nyfødtbilder er absolutt mest interessante for den aller nærmeste familie – så hvorfor i all verden legge dem ut på bloggen min?

De siste dagene har jeg nemlig gjort meg noen tanker om dette med bilder og nettetikett og nettvett, etter at jeg ubetenksomt la ut et bilde av et takkekort jeg hadde fått fra en av brødrene mine på facebook (og instagram), og pent, men bestemt ble bedt om å fjerne det igjen. (Hvilket jeg selvsagt gjorde på flekken.)

Deres bryllup var deres historie å dele, ikke min. Og jeg burde selvfølgelig spurt om lov først.

Nå er de aller fleste bildene jeg legger ut bilder av landskap og hobbyprosjekter og mine egne barn.
Men for å være helt ærlig, så har jeg igrunnen ikke tenkt så mye over at jeg kanskje burde spørre dem om lov først… (Barna altså, ikke landskapene og hobbyprosjektene…) Jeg har full forståelse og respekt for de som ikke ønsker å eksponere barna sine på nettet – men jeg har vel vært litt naiv og tenkt at så lenge de anonymiseres litt, og det ikke er bilder man ville blitt flau av eller som kunne misbrukes på noe vis – så var det greit. Men kanskje det ikke er det likevel?

Så jeg gjorde et kjapt sveip på instakontoen min og fjernet noen bilder av nieser og nevøer og venners barn som jeg har lagt ut tidligere.

Og likevel skal jeg nå legge ut de første bildene som ble tatt av alle mine fire.Og spørre om lov etterpå. He, he.

Celine kom hele 15 dager over tiden. Jeg skulle settes igang mandag 23. oktober dersom hun ikke hadde kommet selv enda, men om morgenen den 20. oktober gikk vannet. Jeg ringte mamma, fødselseksperten min som hadde født 8 barn – og spurte hva jeg nå skulle gjøre – og hun svarte leende  ‘Oi – det har jeg aldri opplevd, så jeg vet ikke!’ Takk for den… Hodet hadde fortsatt ikke festet seg, men jeg visste ikke at jeg dermed ikke burde bevege så mye på meg pga. fare for fremfall av navlestrengen (visstnok) – så vi tuslet ut i bilen og kjørte til sykehuset. Jeg hadde ingen veer, men siden jeg var gått såpass langt over tiden, og vannet jo var gått, ble jeg lagt inn og så måtte vi bare vente. Men det skjedde lite. Etter noen timer ble det besluttet at fødselen skulle settes igang, og jeg fikk såkalt ‘drypp’. Men det skjedde fortsatt ikke så mye. Ved vaktskifte på ettermiddagen spurte jeg jordmoren som gikk av vakt hvor lenge det ville ta, og hun kikket på meg og sa ‘Tja – et par dager kanskje?’ Ny jordmor på vakt, og jeg spør henne:’Kommer det virkelig til å ta to dager til??? ‘ Hun kikket på journalen min og på meg, vred dryppet opp på maks og sa ‘Neida, denne ungen skal ut før jeg går hjem ikveld.’ Og det gjorde hun. 21:59.

Vi visste ikke kjønnet på forhånd. Jeg ønsket meg inderlig en jente, men hadde overbevist meg selv om at det var en gutt og var mentalt innstilt på det. Da JB utbrøt. ‘Det er en jente!’ turde jeg nesten ikke tro ham. Hun var selvfølgelig helt perfekt, og har vært det siden. 😉

Yndlingsbildet mitt av henne da hun var nyfødt er tatt etter ca. 10 dager. Så ikke helt nyfødt lenger egentlig.

Simen kom nøyaktig et år og ti dager senere. Termindatoen hans var litt usikker, siden vi ikke hadde noen menstruasjonsdato å forholde oss til da jeg ble gravid med ham. Jeg var faktisk halvveis i svangerskapet da jeg kom til legen og mistenkte at jeg var gravid. Legen flirte og sa: ‘Så du tror du er gravid? Det tror jeg også!’. Ikke helt planlagt altså, men veldig velkommen. Selv om svangerskapet på en måte ble veldig kort, siden jeg jo ikke visste om det før jeg var i uke 19… Fødselen gikk fort denne gangen. Faktisk satt jeg på undersøkelsesrommet og spurte jordmor om fødselen egentlig var igang enda… Hun kikket på meg og svarte – ‘Nja – jeg vil vel si at du skal vri deg litt mer rundt og ha det noe mer ubehagelig før vi kan si at fødselen er i gang ja – men la oss se hvor stor åpning du har først. ‘ Da hun oppdaget at jeg hadde 8 cm, fikk hun det travelt med å få meg inn i
fødestuen…Jeg vet ikke nøyaktig hvor lang tid det tok, men jeg vet at jeg bare hadde et par pressrier, og så var den lille prinsen hos oss.

Vi visste ikke kjønnet denne gangen heller – han lå litt krøkkete til på ultralyden, så det var umulig å se. Det var helt greit. Han var lysere enn storesøster, og helt aldeles skjønn. Vi syntes han lignet litt på en liten indianerbaby, med litt sånn haukenese, og kalte ham ‘flyvende ullteppe’.

Han var en litt mer krevende baby enn Celine, men Celine hadde nok vært usedvanlig enkel – så egentlig var han nok heller en mer normal baby. Men siden jeg bare hadde Celine å sammenligne ham med, så var det ikke før jeg fikk Benjamin og Jonah at jeg forsto det…

Jeg brukte nok litt lenger tid på å ‘bonde’ med ham. Kanskje fordi han ikke var helt planlagt, kanskje fordi det var utrolig slitsomt å ha en ettåring og en nyfødt samtidig? Men han spiste godt, han sov godt og etterhvert ble han og storesøster uadskillelige. Og av alle mine fire er han helt klart den som har meg aller mest tvunnet rundt lillefingeren sin. Og han vet det.

Med to små så tett, var jeg mer enn klar for en god pause. Og siden både Celine og Simen var høstbarn født i oktober, så bestemte jeg meg for at nestemann skulle være et vårbarn. Hyperfertil som jeg er, fikk jeg viljen min. Benjamin ble født 12. mars. Fire og et halvt år etter Simen.

Han hadde det heller ikke travelt. Og kom ca. 10 dager etter termin. Men hele denne fødselsopplevelsen var fantastisk. Jeg var blitt fulgt opp av jordmor under dette svangerskapet istedet for bare fastlegen, og hadde fått så utrolig god kontakt med henne. Hun var egentlig tilknyttet gynekologen jeg gikk til og jobbet bare enkelte vakter på fødeavdelingen, men jeg var utrolig heldig, og hun var på vakt den dagen jeg skulle føde. Jeg hadde dessuten øvd på pusteøvelser og var i det hele tatt bedre forberedt både mentalt og fysisk enn på de to foregående fødslene. Selv om jeg opplevde denne fødselen som den beste, så var den likevel den mest dramatiske. Benjamin hadde navlestrengen surret rundt halsen to ganger, i tilleg til rundt armen. Han ble litt stresset under fødselen, og et lite øyeblikk ble det vurdert keisersnitt. Men vi slapp det, og selv om han var veeeldig blå da han kom ut, så viste det seg at navlestrengen hans hadde vært både uvanlig lang og uvanlig elastisk – så det gikk bra.

Heller ikke denne gangen visste vi kjønnet. Denne gangen fordi vi ikke ville vite på forhånd. Vi hadde en av hver fra før, og det spilte virkelig ingen rolle hva vi fikk. Vi syntes Benjamin så ut som en liten gammel mann fra første stund, og etterhvert kalte vi ham bare professoren. Han var en skikkelig drømmebaby.

(Jeg har utviklet en teori om nr. 3 babyer – den får jeg komme tilbake til. Søskenrekkefølgeteorier er verd et et helt eget blogginnlegg!!! )

Jeg syntes likevel at å gå fra to til tre barn var mye tøffere enn å gå fra en til to eller tre til fire. Jeg brukte lenger tid på å finne gode rutiner og rytme i hverdagen. Når man har to, så er det liksom et barn pr. forelder. Med tre mangler man plutselig hender…

Jeg trodde alltid at jeg kom til å få fem barn. Men det ble ikke slik. Siden Celine og Simen hadde det så fint sammen, og jeg har flere søsken som er født med mindre enn to års mellomrom, så tenkte jeg at dersom vi skulle få fjerdemann, så kunne vi likegodt få ham fort. Maks 18 måneder etter Benjamin var planen. Og jeg fikk viljen min igjen. Jonah ble født nesten 15 måneder senere.

Under dette svangerskapet presterte jeg å spise på meg en mega soppinfeksjon, grunnet urhorvelige mengder marsipan. Jeg måtte ta en heftig pennicilinkur, som satte fordøyelsen min ut av spill i mange år etterpå… Mine usunne spisevaner (som jeg har blogget om her…) førte nok til at fjerdemann  var den største av mine fire, og den eneste over 4 kilo ved fødselen. En skikkelig plugg, som fikk navnet ‘Poffen’. Han er født på selveste sankthansaften, og hvis jeg ikke tar feil, så var det den siste sankthansaften med skikkelig fint vær vi har hatt siden…

Jeg husker minst av denne fødselen, selv om det er den siste, og det er også den det er færrest bilder fra. Vi var flinkere med videokamera da han kom, så det er mere film av ham enn de andre, men færre bilder. Vi visste ikke kjønnet nå heller. Han kom også ni eller ti dager over tiden. Jeg vet at jeg fikk lystgass. (Eneste gang). Jeg husker at etter-riene var fryktelige. Jonah hadde også navlestrengen rundt halsen, men ‘bare’ en gang. Og ganske kjapt etterpå skjønte jeg at jeg neppe kom til å få flere. Fire var perfekt. Og Jonah var så nydelig og kosete og søt og herlig at jeg umulig kunne forestille meg at det gikk an å få til noe bedre. Dessuten ble jeg mer og mer engstelig for hvert svangerskap. Med førstemann ramlet det meg ikke inn at noe kunne gå galt. Med fjerdemann nærmet jeg meg panikkangstnivå. Det hadde gått bra tre ganger – kunne det virkelig gå bra en gang til? Var ikke det å utfordre skjebnen?
Dermed ble det valp istedet, da eggstokkene mine begynte å rasle og jeg nærmet meg 40. 🙂

Sånn. Like it or leave it. Mine fire fødsler komprimert og redigert og bevart digitalt for ettertiden.

Men tilbake til utgangspunktet: Ville du vurdert fødsselsfotograf?