For et par dager siden gikk en kjær venninne ut av tiden etter lang tids sykdom. Jeg kjenner på en sorg jeg ikke har opplevd før, og klarer ikke å forestille meg hvordan det må være for hennes nærmeste. Hvordan det må være å forholde seg til å leve videre uten henne, uansett hvor lang tid de har hatt til å forberede seg.

Det er så urettferdig. Jeanette gjorde alt riktig, og likevel…

I natt våknet jeg med en stor klump i magen. Eller rettere sagt, et stort, tomt hull. Jeg lå der i halvmørket og tenkte tilbake på vennskapet vårt;  på alle minnene, og på hvor viktig hun har vært i livet mitt over lang, lang tid.

På samme måte som alle par tenker at de er helt unike og at deres kjærlighetshistorie er helt spesiell, så tror jeg noen vennskap også er sånn.  Lykkelige par er gjerne slik at begge partene mener de er de heldigste i verden. Vennskapet med Jeanette var sånn. Nei, forresten. Jeg må nok innse at hun var langt viktigere for meg, enn jeg var for henne. Hun var nemlig et av disse sjeldne menneskene som fikk alle andre til å føle seg sett og verdsatt. Vi er nok mange som kjenner på sorg og savn nå.

Vennskap har alltid vært vanskelig for meg. Jeg har veldig mange bekjente, men jeg har ganske få venner. Jeanette er en venn, med stor V.

Vi ble kjent med hverandre for 25 år siden, da døtrene våre Celine og Dehlia begynte i samme klasse. De gikk sammen hele skoleløpet, fra barneskolen og ut videregående, var – og er bestevenninner. Jeanette og jeg møttes dermed i ulike skolesammenhenger, og hadde alltid hyggelige samtaler – men ikke så mye mer enn det. Noen ganger møttes vi også tilfeldig mellom reolene på “handlå” og ble alltid stående og prate kjempelenge.  Da jentene nærmet seg slutten på videregående, skjønte vi at de ‘naturlige’ treffpunktene ville bli færre, men også at vi hadde lyst til å bevare kontakten. Dermed tok vi et helt bevisst valg om å treffes. Først på kafé, deretter hjemme hos hverandre – og etterhvert ble det fast takst med urtete ved kjøkkenbordet i det koselige kjøkkenet hennes. Som regel skulle jeg bare stikke innom en kjapp tur, men det ble alltid lange skravleseanser.

Vennskapet vårt var bygget på mange fellesnevnere, samtidig som vi var ganske ulike. Det vi hadde til felles var barn på samme alder, kjærlighet for bøker, aviser, filmer og katter, samfunnsengasjement, miljøvern, skriveglede, aversjon mot vinteraktiviteter som skigåing og aking, kompliserte familierelasjoner, religion og svært arbeidsomme ektefeller. Det som skilte oss var alle hennes talenter. Hun var utdannet innen søm, og kunne sy hva som helst. Hun monterte bunaden min, blant annet. Hun var publisert forfatter, med romanen “Tvillinger”. Hun hadde grønne fingre, helt i motsetning til meg – og skapte en fantastisk kjøkkenhage. Det hun ikke visste om kompostering, økologisk grønnsaksproduksjon og høne-hold, var ikke verdt å vite. Hun var supersosial, og skapte stadig anledninger til å samle venner og familie til god mat og drikke. Hun og mannen Jan skapte et åpent og innbydende hjem som alle elsket å komme til. Hun var en fantastisk kokk, og lagde alt fra bunnen av. Hun var den beste mammaen jeg kjente:klok og varm, men aldri invaderende. Hun var ekstremt omsorgsfull, oppmuntrende, kreativ og morsom. 

Vi gikk aldri tom for samtaleemner, vi lo masse, og vi gråt en del. Det vil si, jeg gråt en del. Mine velutviklede tårekanaler fikk ofte kjørt seg når vi snakket sammen – for jeg kunne snakke med henne om alt.

Ingen var mer glad enn Jeanette da Celine omsider fant den store kjærligheten, eller heiet mer da jeg begynte å studere igjen som 48-åring. Ingen var mer investert da jeg fortalte om oppdagelsen av min biologiske far, eller positiv og oppmuntrende da Jonah bega seg ut på artistlivet.

En annen ting vi hadde til felles, var at vi begge trivdes mer bak kameraet enn foran. Til min store sorg finnes det ikke et eneste bilde av oss sammen. Det er egentlig helt utrolig. Og nå angrer jeg veldig på at jeg ikke sørget for mer fotografiske minner av oss to, av vennskapet vårt. For nå er det for sent.

Jeg trøster meg selv med at vi var veldig tilstede i øyeblikket når vi var sammen. Og at jeg virkelig tror at vi vil treffes igjen en dag. Jeg ser henne for meg, smilende og undrende der hun tusler rundt i en himmelsk hage og nyter synet av alle blomstene, plantene og insektene. (Hun elsket bier!) Jeg forestiller meg at hun har dype samtaler med søsteren som gikk foran henne for noen år siden. Jeg tenker at hun er travelt opptatt med å orientere seg i en, for henne,  ny virkelighet, med nysgjerrighet, pågangsmot og fremtidstro.

Og det hjelper litt.

Hvil i fred, Jeanette. Det er deg vel unt.