Noe tapt og noe vunnet

Det første jeg gjorde etter å ha levert bacheloroppgaven min, var å bestille bøker. Jeg gledet meg enormt til å lese noe annet enn pensum og  haugesvis av avisartikler og forskningsrapporter om flyktningkrisen og mediedekningen av den. Og den boken jeg kanskje gledet meg aller mest til å lese var Educated, av Tara Westover.

Jeg slukte den på to dager, og den satt skikkelig i magen. Kanskje fordi den var litt too close to home på mange måter, men samtidig var det veldig klart og tydelig at hennes historie ikke var representativ for en oppvekst i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, like lite som min er.  Derfor ble jeg ganske skuffet og oppgitt da en NRK journalist jeg ellers beundrer og respekterer, publiserte artikkelen Blant sjamaner og mormoner.

Jeg skrev faktisk en lang epost direkte til ham, der jeg tok opp det jeg opplevde som mest graverende, men fra svaret han sendte var det tydelig at han ikke helt skjønte problemet. Det var derfor naturlig for meg å skrive julispalten som et slags motsvar. Vårt Land endret forøvrig tittelen til ‘Anders Magnus’ forestillinger om tro’.

Sommertid er lesetid for meg, og boken som sto øverst på listen min i år, var autobiografien til Tara Westover: Educated. Den norske oversettelsen har fått tittelen Noe tapt og noe vunnet. Da boken først kom ut i 2018, ble Westover raskt genierklært og boken klatret til topps på bestselgerlistene. Med god grunn.

På mesterlig vis beskriver den unge forfatteren oppveksten i en ‘survivalist’-familie, langt ute på landet i staten Idaho. Hun er yngst i en stor søskenflokk, med en bipolar far og en kuet mor som praktiserer naturmedisin og er rimelig alternativ.

Tar utdannelse

Faren nærer dyp mistro til myndigheter og helsevesen, og ­familien lever mer eller mindre isolert fra omverdenen. Barna går ikke på skole, og lege og sykehus er ikke et alternativ når noen skades eller blir syke.

Den ene broren blir etterhvert mer og mer voldelig mot Tara, og hun forstår omsider at den eneste måten hun kan komme seg unna på, er gjennom å ta utdannelse. Uten noe akademisk grunnlag, klarer hun som 17-åring å bestå opptaksprøven til college, og tar fatt på en utrolig dannelsesreise, både faglig og geografisk – før hun til slutt fullfører en doktorgrad i historie ved Cambridge.

Underveis får vi et innblikk i en barndom til de grader preget av farens galskap og tilhørende manglende evne og vilje til å ivareta familiens fysiske og psykiske velferd.

Ikke representativ

Familien til Westover har vært medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i flere ­generasjoner. Tippoldemoren hennes var norsk, og en av de som emigrerte og krysset slettene mot vest etter å ha sluttet seg til kirken i Norge.

Men allerede i første setning, gjør Westover det klart at denne boken ikke handler om mormonisme, og at hennes familie på ingen måte er representativ for kirken. Og det stemmer. Kirkens medlemmer oppfordres sterkt til å ta høyere utdanning, og vi har absolutt ingen motforestillinger mot moderne medisin. Tvert imot.

For enkelte kan det likevel synes vanskelig å holde den religiøse konteksten utenfor. USA-korrespondent i NRK, ­Anders Magnus, publiserte for noen dager siden en reportasje der han på underlig vis klarte å koble Westovers trosbakgrunn og sjamanisme.

Betraktningene hans gikk faktisk et skritt lengre. Han beskriver historien hennes som et eksempel på religiøst maktmisbruk, og skriver: «Felles for både mormoner og sjaman-tilhengere syntes å være en trang til å tro på noe utenfor den virkelige verden. Noe som verken skal ­eller kan bevises. For så vidt et felles trekk for alle små og store religioner.» Han skrev også at «mennesker med slik ubetinget tro er også sårbare for maktmisbruk».

Gjør tro mennesker mer sårbare for maktmisbruk?

Avviser troende kunnskap?

Magnus avslutter reportasjen med å sitere fra ­boken til Westover, en episode der moren tilbyr seg å justere chakraen til datteren som befinner seg 8.000 kilometer unna. Westover stiller seg lattermildt spørrende til hvordan det skal la seg gjøre. Og ­Magnus avslutter med: Tara hadde virkelig blitt en ikke-troende.»

Magnus impliserer her at Westover hadde vunnet en utdannelse, og dermed tapt troen.

Men er det virkelig slik at jo mer utdannelse en person har, jo mindre tilbøyelige er de til å praktisere en tro? Forskning viser noe annet enn det mange har inntrykk av – i hvert fall hva kristne angår, og særlig hva medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige angår.

Mer, ikke mindre

En undersøkelse gjort av Pew Research Center i 2017 viser at «blant mormoner, er de med høyere utdanning ikke bare like religiøse som de med mindre utdannelse. I snitt er mormoner med høyere utdanning mer religiøse enn mormoner med mindre utdanning.

Hele 92 prosent av mormoner med ­høyere utdanning er svært religiøse. De mormoner som ikke har utdanning utover videregående , scorer ‘bare’ 78 prosent på indeksen over religiøs praksis.»

Westover brøt med barnetroen sin og halve familien, men det var ikke fordi hun fikk en utdannelse. Boken anbefales, men ikke bland kortene.