Fra jeg var 12 til jeg var 14 år drev jeg med synkronsvømming. Om jeg sluttet fordi jeg kom på nest siste plass i NM, eller fordi vi flyttet til Sveits kan diskuteres. Det finnes ikke fnugg av fotografisk bevis, men jeg husker fortsatt konkurransebadedrakten min: en Speedo drakt, med vertikalt bølgemønster i forskjellige blåfarger. Jeg husker også hvor viktig jeg følte meg da jeg gikk forbi køen på Tøyenbadet, og inn en sidedør som førte til egne garderober for idrettslagene når jeg skulle på trening. Og så var det alle vinterkveldene da, der jeg trasket hjem fra Bislett Bad med frossent hår, sammen med bestevenninnen min, Nina.
Èn ting er ihvertfall sikkert: synkronsvømming er mye vanskeligere enn det ser ut, og van(n)vittig god trening! Det er en blanding av svømming, stup, dans i vann og turn. Det krever både styrke, utholdenhet, samspill, rytmesans og presisjon.
På mange måter kan det sammenlignes med et godt ekteskap: Det kan se helt perfekt og uanstrengt ut på overflaten, men det er bare de som holder på, som vet hvilken innsats som kreves under vannskorpen…
Synkronsvømming har dukket opp igjen i nyhetsbildet i det siste, fordi menn visstnok nå endelig skal få lov å delta i offisielle VM og OL. For å være ærlig har jeg aldri tenkt noe særlig over at menn ikke har hatt lov å delta på høyeste nivå i synkronsvømming…
På nattbordet mitt på hytta ligger et D2 fra 2011 som jeg ikke klarer å hive. På forsiden er det et bilde av middelaldrende synkronsvømmende menn, og hovedartikkelen har tittelen ‘Veien er ikke lang fra midtlivskrise til verdenstoppen i synkronsvømming’. Jeg husker at jeg syntes artikkelen var fascinerende, og beviste for meg selv igjen at jeg kunne syntes HVA SOM HELST var interessant, bare håndtverket var bra… Jeg googlet artikkelen for å dele den her, og oppdaget at den opprinnelige tittelen var ‘Å Bli Voksen og Flyte Sammen’. He,he…
Jeg lette en stund etter en video som viste mennene i aksjon. Dette var det nærmeste jeg kom. Enjoy!
