På bryllupsdagen vår i april gjorde jeg et forsøk på å skrive ned min versjon av hvordan det ble oss. Deretter gjorde jeg det ettertrykkelig klart at det eneste jeg ønsket meg i bryllupsdagsgave, var hans versjon. Skriftlig.
En viktig grunn til at jeg forelsket meg i ham, var nettopp hans evne til å formulere seg skriftlig. Jeg har tatt vare på omtrent alle brev og kort og lapper han har skrevet til meg. Mitt kjærlighetsspråk er nemlig ord, og lite er mer effektivt for å få meg til å smelte, enn et velskrevet brev. Nå for tiden er det mere sannsynlig at jeg får en sms, men det er ikke særlig sannsynlig det heller.
Ukene etter bryllupsdagen vår har vært særdeles hektiske, så jeg har ikke mast så veldig mye på ham. Men her om kvelden minnet jeg ham på ønsket mitt, og fikk det som jeg ville.
Nesten.
Ikke skriftlig, men muntlig.
Så her kommer Johannes versjon av hvordan det ble oss to.
“Jeg kom, jeg så, jeg vant. Ædda bædda til alle de andre.”
Ha,ha… Jeg burde jo ikke være overrasket… Kort og konsist skal det være!
