beauty tips

ord

WWJD?

Det har snart gått et halvt år siden vi tok farvel med kloke, gode, rause, omtenksomme, flinke (og tusen andre lignende adjektiver) Jeanette.

Jeg savner henne veldig, og tenker på henne ofte. Selv om det sikkert hadde vært bra og riktig å gjøre det Jesus ville gjort, synes jeg faktisk for tiden at det er mer  bærekraftig å forsøke å gjøre det jeg tror Jeanette ville gjort.

Nei, jeg kan ikke lese tanker. Ikke tankene til en mann som levde for over to tusen år siden, og egentlig heller ikke min gode venninnes. Jeg kan lese meg til hva Jesus gjorde, eller i hvert fall de opptegnelsene vi har som forteller oss hva han gjorde. Og jeg kan ane et mønster.

Han var litt opprørsk. Han gikk i grunnen mot strømmen. Han var lite opptatt av det ytre, og veldig opptatt av det indre. Han gikk rundt og gjorde godt. Helbredet. Fikset. Samlet. Utfordret.

Når jeg tenker meg om, så er det visst ganske mye overlapp mellom Jesus og Jeanette. Ikke bare forbokstaven i fornavnet.

Så i høst har jeg gjort et par ting jeg tenker Jeanette ville gjort. Og kanskje Jesus også, hvis han hadde vært her. 

Jeg er blitt aktivist. 

Jeg har meldt meg inn i Besteforeldrenes Klimaaksjon, og deltatt på en markering. Sittet  på bakken på Arneageren en lørdag ettermiddag i stillhet for klimaet sammen med Extinction Rebellion.

Og sist helg var jeg med på #HeleNorgeForGaza på torget i Stavanger, i protest mot Israels krigføring på Gazastripen.

Jeg er ikke flink å ta bilder av meg selv ute i offentligheten, men jeg hadde laget plakat og sto ute i regnet sammen med de hundrevis av andre som ville vise sin støtte til Palestina, og sin avsky mot folkemordet som nå pågår. 

Jeg vet ikke hvor mange som hadde stilt opp rundt omkring i 22 byer og tettsteder i landet. I Oslo anslo man at det var ca. 13 000. I Stavanger var i hvert fall torget og torgtrappene fulle. Det føltes godt å stå der, selv om det også føltes som en altfor liten gest. 

Men det er vel slik det er for aktivister. Man føler en trang til å gjøre noe, selv om man er usikker på om det nytter, og om det gjør noe som helst at en enkelt person hever stemmen eller ei. 

Takk, Jeanette, for inspirasjonen og motivasjonen. 

yellow running shoes on grass
humor

Klok av skade?

For noen år – og en del kilo siden, så sprang jeg halvmaraton. Ikke bare èn gang, men to. Jeg var rimelig  fornøyd med egen innsats, og det faktum at jeg var kommet til et punkt i min treningshverdag at det var et savn å ikke få trent. Så fulgte noen år med ryggproblemer og et par prolapsoperasjoner, og jeg la løpeskoene på hylla, bokstavelig talt. 

Jeg trente fortsatt, men annen type trening. Gruppetrening, styrketrening og til og med yoga – selv om jeg syntes at akkurat det var litt kjedelig. Men for å være ærlig, så savnet jeg løpingen. Å kunne knyte på seg skoene, uansett vær eller tidspunkt, og forsvinne ut i naturen, enten med musikk på øret, eller bare for å nyte stillheten utenom rytmen av min egen pust. 

I november ifjor bestemte jeg meg. Jeg ville begynne å løpe igjen. Jeg tenkte at min frykt for løping var mest i hodet mitt. Ryggen min hadde vært bra i mange år, og jeg klarte fint all annen trening. Men av erfaring visste jeg at det kom til å være tungt i starten, og at jeg måtte begynne forsiktig for å unngå skader. Jeg satte meg et mål langt frem i tid: Halvmaraton i august 2023, skaffet meg nye, gode løpesko, og tok dørstokkmila fatt. 

Det gikk tregt. Selv om jeg trodde grunnformen var bra fra annen trening, så var ikke  kondisjonen på plass. Jeg brukte lyktestolpemetoden. Gikk til Mosvannet hjemmefra (ca. 2 km) og så begynte jeg å jogge først to lyktestolper, og gå to lyktestolper. Gradvis økte jeg antall lyktestolper jeg jogget, og reduserte antall lyktestolper jeg gikk. Runden rundt Mosvannet er litt over 3 km lang, og sånn holdt jeg på til litt ut på våren en gang i uken, og jeg ikke lenger trengte å gå mellom lyktestolper i det hele tatt. 

Jeg fordelte treningsøktene min på Brasiliansk Jiu-Jitsu, treningssenteret og altså en joggetur i uken frem til mai. Så prioriterte jeg løpingen, og økte sakte men sikkert distansene. Stokkavannet, som er litt over 8 km, og så lille Stokkavann i tillegg, og så Hålandsvannet i tillegg til Stokkavannet. 

Det gikk bedre og bedre. Bortsett fra en tendens til veldig stive legger, og nummenhet i føttene etter å ha løpt en stund. 

Strava map of Stokkavannet

Det gikk ikke så fort som jeg ville, men jeg kunne nå løpe så lenge jeg ville. Likevel hadde jeg en PT-time i slutten av mai for å få noen forebyggende styrkeøvelser som jeg la inn i treningen. Særlig med tanke på leggmuskulaturen som stivnet så veldig. Planen var å ha et par PT-timer til rett før og rett etter ferien, bare for å være på den sikre siden. Korrigere litt teknikk, og unngå skader. 

Jeg prøvde å booke en PT-time i juli, men PT’en min hadde ingen ledige timer – og så tikket det inn en melding om at hun var blitt sykemeldt. Jaja, tenkte jeg. Det går nok bra. Får ta en time eller to etter ferien. Vi hadde sen ferie, fra slutten av juli til midten av august. Da ville jeg få to uker etter ferien før løpet. 

Uken før ferien hadde jeg en løpetur i Sørmarka. Stokkavannet er ganske flatt. Sørmarka er bare bakker. Det pøsregnet, og jeg klarte å springe meg vekk i skogen,Det ble dermed en litt lenger tur enn vanlig, og jeg hadde kjempevondt i den ene leggen og måtte stoppe og gå flere ganger. 

Hmmm. Litt irriterende. Det ante meg at planen min om minst 3 løpeturer i uken på hytta kanskje ikke ville være gjennomførbar. For noen år siden ble grusveien rundt øya erstattet med asfalt, og selv om jeg visste at Stavanger Halvmaraton er 80% asfalt, og jeg visste jeg trengte mengdetreningen på asfalt, så bestemte jeg meg for å ikke løpe i ferien dersom det var vondt. Og det var det. 

Man walking on country road

Så nesten hver dag i to og an halv uke så gikk Johannes og jeg en rask tur rundt øya, ca. 7 km. Hvis jeg bare gikk og ikke løp, så var smerten minimal. Men med en gang jeg prøvde å løpe, var det veldig vondt. Særlig i leggen, men jeg merket også antydning til beinhinnebetennelse. Fillern.  Måtte jeg droppe halvmaraton? 

Jeg forhørte meg med en fysioterapeut som var på besøk en dag, og lillebroren min Marcel i Sverige på telefon, som er bevegelsestrener og personlig trener. ‘Lytt til kroppen din’, sa de. ‘Tenk langsiktig. Ikke spring for enhver pris’. ‘Neida. Det skal jeg ikke’, svarte jeg, mens jeg inni meg tenkte at det nok kom til å løsne. 

Jeg bestemte meg for å booke en PT- time i uken etter at jeg kom hjem, men da tikket det inn en melding fra PT-vikaren. Han var blitt pappa, og gikk ut i barselperm de neste ukene… Typisk.

Ok, tenkte jeg. Jeg tar en time eller fire hos naprapaten. Erfaringsmessig hadde jeg jo mindre smerter etter behandling. Jeg bedyret at jeg ikke  brydde meg om å løpe på noen god tid, og at jeg kom til å gå dersom det var vondt – og jeg mente det nok da. Så jeg foamrollet, brukte varmestift og tøyde som bare det, og hadde bare en liten rolig tur den siste uken. Kollegene mine himlet med øynene og mente jeg var både gal og sta.  Men da løpsdagen opprant, og Celine hadde meldt seg på i siste liten for å holde meg med selskap – nei da klarte jeg jo ikke å la være å løpe. 

two women in running gear

Det var perfekte forhold. 17 grader, lettskyet, ingen vind og masse glade mennesker både i og langs løypa. Men allerede etter første km skjønte jeg at dette ville bli langt og vondt. Etter bare et par kilometer var vi nesten helt sist. Overraskende nok klarte jeg å ‘løpe’ helt til 12 km merket før jeg måtte stoppe og gå et par minutter. Det gjorde jeg igjen et par ganger, og Celine som kunne ha løpt på under to timer om hun ville, holdt seg med meg, og heiet meg fram. Den siste kilometeren gråt jeg hele veien, men vi fullførte! Det ble en begredelig tid, 2:43, men jeg var så lettet. Det kunne liksom vært mye verre – tenkte jeg. 

Ikke la deg lure av Instabildet. Jeg hadde forferdelig vondt, og stivnet fullstendig etter å ha kommet i mål. Etter å ha humpet meg bort til bussholdeplassen, kommet meg hjem, dusjet og spist, så landet jeg på sofaen, og rikket meg ikke på nesten et døgn. 

woman on cushion

Utpå kvelden tikket det inn en melding fra Celine som aldri hadde deltatt i et løp før. Tresjøersløpet er en lokal halvmaraton som går rundt 3 lokale vann i november. 

Sånn uten sammenligning forøvrig… 😀 

Det er nå litt over en måned siden løpet. Jeg halter enda. De første par ukene kunne jeg nesten ikke gå. Etter 10 dager mente Celine at jeg burde sjekke om ikke jeg hadde pådratt meg et tretthetsbrudd. Jeg ville som vanlig ikke forstyrre legen min, men googlet og leste på NHI sine sider en nøyaktig beskrivelse av forløpet og smertene.  Jada, helt typisk tretthetsbrudd.  Er nå i uke fire uten annen trening enn svømming, og klarte å bruke krykker i nøyaktig en halv dag. Det kan visst ta opptil 12 uker for et tretthetsbrudd å leges, og selv om jeg ikke har like vondt nå som de første par ukene, så kjennes det godt. Jeg forstyrret til slutt legen og nå venter jeg på MR for å være helt sikker, med tanke på opptrening videre. 

Kollegene mine himler fortsatt med øynene og klapper meg på hodet og minner meg på at hele prosjektet var dyrt og dumt og resultatet helt selvforskyldt. Det verste er at de jo har rett. 

Ble  jeg klok av skade? Nja. Det blir ikke tresjøers på meg i år. Ei heller halvmaraton på asfalt i august neste år. Men kanskje tresjøers i 2024? 

Photo of woman smiling
ord

Hudpleiehemmeligheter Oppdatert

For noen år siden delte jeg mine ikke så hemmelige hudpleiehemmeligheter. Men hvis jeg skal være ærlig, og det skal man jo være, så har hudpleieregimet mitt utviklet seg litt med tiden. Dermed tenkte jeg at det var på tide med en liten oppdatering. 

Huden min er fortsatt ganske snill, noe jeg fremdeles kan takke mamma for. Eller som min nevø Nathan har sagt: ‘Black don’t crack’. Ok. Jeg er ikke mer enn 1/16 -dels  afrikansk, så det spørs vel egentlig om fraværet av rynker egentlig kan tilskrives det, men jeg tar det jeg får. Jeg heller nok mer mot ingen røyking,  mye vann, og ikke så mye sol (Heia Vestlandsvær!) opp gjennom årene. 

Etter noen år med bruk av en blanding av Ricinus olje og mandelolje eller nyperoseolje og lite annet, til både rens og fukt – har jeg nå i et par år brukt serum og ansiktsoljer. 

Jeg har ikke bikket helt over til koreansk 10-stegs hudpleie altså. Det er fortsatt en ganske minimalistisk tilnærming, tross alt, men ikke like no-waste som tidligere. 

Til rens bruker jeg mikrofiber ansiktskluter og vann. Enkelt og greit. Cluet er å ha nok av dem til at man kan hive dem til vask etter et par dagers bruk. Jeg  kjøper mine enten på Normal eller på Makeup Mekka når de er på tilbud. 

 

three micro fiber washcloths on wooden background

Når det gjelder selve hudpleien, så lot jeg meg først  overtale til å prøve The Ordinary sine produkter. Og ble litt bitt av basillen. Den gang var de ikke så lett å få tak i i Norge, men her om dagen så jeg dem på H & M, så nå er de allemannseie. Greia med The Ordinary er at det ikke står på hva de ulike produktene er til for. Du må søke det opp på nettet. Og når du bestiller på nett, så går du gjennom en slags spørreundersøkelse for å finne ut hvilke produkter du trenger for akkurat din hud. Jeg har ‘moden’ hud, ikke spesielt tørr eller fet, med litt pigmentering og litt tendenser til store porer. Dermed fikk jeg anbefaling om litt ulike produkter mot akkurat det. Jeg husker ikke lenger akkurat hva, men de skulle motvirke solflekkene og gi huden nok fukt. For å være ærlig (igjen), så merket jeg ikke den helt store forskjellen, og etter å ha brukt opp produktene og kjøpt dem igjen et par ganger, så gikk jeg over til noen lignende produkter som jeg fant på apoteket, nemlig Dermica sine serumer. De er rimelige, lett å få tak i, og ser ut til å virke bra. Jeg synes faktisk at solflekkene er blitt mindre fremtredende også, og rynkene glimrer fortsatt stort sett med sitt fravær. 

# pipette bottles with Dermica serums on wooden background

I tillegg er jeg blitt flinkere til å bruke solfaktor. Jeg bruker ikke mye sminke (les: foundation)  til daglig, men jeg bruker som regel en lett fuktighetskrem med farge eller en CC krem  – og begge har faktor. Favorittene for tiden er  Laura Mercier sin Tinted Moisturizer SPF30 2N1, og Erborian sin High Definition Radiance Face Cream Skin Perfector SPF 25 Sunscreen. Og nei, dette er ikke reklame. Bare en oppdatering. 

tube of CC cream and tinted moisturizer on wood background
Tomato plants
BooksordParenting

Sorg, savn og vennskap

For et par dager siden gikk en kjær venninne ut av tiden etter lang tids sykdom. Jeg kjenner på en sorg jeg ikke har opplevd før, og klarer ikke å forestille meg hvordan det må være for hennes nærmeste. Hvordan det må være å forholde seg til å leve videre uten henne, uansett hvor lang tid de har hatt til å forberede seg.

Det er så urettferdig. Jeanette gjorde alt riktig, og likevel…

I natt våknet jeg med en stor klump i magen. Eller rettere sagt, et stort, tomt hull. Jeg lå der i halvmørket og tenkte tilbake på vennskapet vårt;  på alle minnene, og på hvor viktig hun har vært i livet mitt over lang, lang tid.

På samme måte som alle par tenker at de er helt unike og at deres kjærlighetshistorie er helt spesiell, så tror jeg noen vennskap også er sånn.  Lykkelige par er gjerne slik at begge partene mener de er de heldigste i verden. Vennskapet med Jeanette var sånn. Nei, forresten. Jeg må nok innse at hun var langt viktigere for meg, enn jeg var for henne. Hun var nemlig et av disse sjeldne menneskene som fikk alle andre til å føle seg sett og verdsatt. Vi er nok mange som kjenner på sorg og savn nå.

Vennskap har alltid vært vanskelig for meg. Jeg har veldig mange bekjente, men jeg har ganske få venner. Jeanette er en venn, med stor V.

Vi ble kjent med hverandre for 25 år siden, da døtrene våre Celine og Dehlia begynte i samme klasse. De gikk sammen hele skoleløpet, fra barneskolen og ut videregående, var – og er bestevenninner. Jeanette og jeg møttes dermed i ulike skolesammenhenger, og hadde alltid hyggelige samtaler – men ikke så mye mer enn det. Noen ganger møttes vi også tilfeldig mellom reolene på “handlå” og ble alltid stående og prate kjempelenge.  Da jentene nærmet seg slutten på videregående, skjønte vi at de ‘naturlige’ treffpunktene ville bli færre, men også at vi hadde lyst til å bevare kontakten. Dermed tok vi et helt bevisst valg om å treffes. Først på kafé, deretter hjemme hos hverandre – og etterhvert ble det fast takst med urtete ved kjøkkenbordet i det koselige kjøkkenet hennes. Som regel skulle jeg bare stikke innom en kjapp tur, men det ble alltid lange skravleseanser.

Vennskapet vårt var bygget på mange fellesnevnere, samtidig som vi var ganske ulike. Det vi hadde til felles var barn på samme alder, kjærlighet for bøker, aviser, filmer og katter, samfunnsengasjement, miljøvern, skriveglede, aversjon mot vinteraktiviteter som skigåing og aking, kompliserte familierelasjoner, religion og svært arbeidsomme ektefeller. Det som skilte oss var alle hennes talenter. Hun var utdannet innen søm, og kunne sy hva som helst. Hun monterte bunaden min, blant annet. Hun var publisert forfatter, med romanen “Tvillinger”. Hun hadde grønne fingre, helt i motsetning til meg – og skapte en fantastisk kjøkkenhage. Det hun ikke visste om kompostering, økologisk grønnsaksproduksjon og høne-hold, var ikke verdt å vite. Hun var supersosial, og skapte stadig anledninger til å samle venner og familie til god mat og drikke. Hun og mannen Jan skapte et åpent og innbydende hjem som alle elsket å komme til. Hun var en fantastisk kokk, og lagde alt fra bunnen av. Hun var den beste mammaen jeg kjente:klok og varm, men aldri invaderende. Hun var ekstremt omsorgsfull, oppmuntrende, kreativ og morsom. 

Vi gikk aldri tom for samtaleemner, vi lo masse, og vi gråt en del. Det vil si, jeg gråt en del. Mine velutviklede tårekanaler fikk ofte kjørt seg når vi snakket sammen – for jeg kunne snakke med henne om alt.

Ingen var mer glad enn Jeanette da Celine omsider fant den store kjærligheten, eller heiet mer da jeg begynte å studere igjen som 48-åring. Ingen var mer investert da jeg fortalte om oppdagelsen av min biologiske far, eller positiv og oppmuntrende da Jonah bega seg ut på artistlivet.

En annen ting vi hadde til felles, var at vi begge trivdes mer bak kameraet enn foran. Til min store sorg finnes det ikke et eneste bilde av oss sammen. Det er egentlig helt utrolig. Og nå angrer jeg veldig på at jeg ikke sørget for mer fotografiske minner av oss to, av vennskapet vårt. For nå er det for sent.

Jeg trøster meg selv med at vi var veldig tilstede i øyeblikket når vi var sammen. Og at jeg virkelig tror at vi vil treffes igjen en dag. Jeg ser henne for meg, smilende og undrende der hun tusler rundt i en himmelsk hage og nyter synet av alle blomstene, plantene og insektene. (Hun elsket bier!) Jeg forestiller meg at hun har dype samtaler med søsteren som gikk foran henne for noen år siden. Jeg tenker at hun er travelt opptatt med å orientere seg i en, for henne,  ny virkelighet, med nysgjerrighet, pågangsmot og fremtidstro.

Og det hjelper litt.

Hvil i fred, Jeanette. Det er deg vel unt.

picture of tomato plants in pots
Det nærmeste jeg kommer et bilde av Jan og Jeanette. Tomatplantene jeg fikk av henne og klarte å holde liv i en hel sommer – mot alle odds.
woman standing on bridge
ord

Om snille speil og dårlig selvbilde

Jeg har et tips å dele: Sørg for å ha snille speil.

Hva jeg mener med snille speil? Jo, speil der du ser deg selv og tenker; “det var jo ikke så verst?”, før du forlater huset og skal møte verden.

Jeg har snille speil hjemme. I hvert fall to. Et garderobeskap med speil i gangen, og et mindre et på soverommet. Når jeg ser meg selv i dem, så tenker jeg at jeg godt kan leve med hvordan jeg ser ut en dag til.

Problemet er jo at jeg egentlig ikke ser sånn ut. Hvordan jeg egentlig ser ut, er jo hvordan andre ser meg. Den versjonen andre ser er jo den ‘ekte’ meg. Eller?

Jeg har skrevet litt om forfengelighet før. Og ble dypt forlegen da jeg oppdaget at folk faktisk leste det. Forfengelighet er pinlig. Særlig min egen. Men nå kjenner jeg på at jeg bare må eie det.

Det er viktig for meg å ‘se bra ut’. Jeg har behov for anerkjennelse fra andre på at jeg ser bra ut. Og jeg trenger den bekreftelsen jeg får fra de snille speilene mine.

Men igjen – speilbildet lyver. Det skjønner jeg hver gang jeg ser bilder av meg selv. Bilder tatt av andre, og bilder jeg tar av meg selv. Det er jo ikke sånn jeg ser ut.

Jeg har nettopp tatt noen nye ‘headshots’. Forrige gang var i 2016, i forbindelse med at jeg skulle skrive begynne å skrive en spalte i Vårt Land, og de trengte et byline-bilde, som det heter. En flink medstudent tok bildene. Og jeg antar at det er sånn jeg så ut. For bilder lyver ikke – gjør de vel?

Jeg syntes ikke de lignet på meg.

photo of woman in front of bush with dark hair and burgundy blouse
Photo credit: Charlotte Garvo

For å si det sånn: den blusen ble donert til Fretex ganske kjapt. Var jeg så svær?

Jeg innrømmer at denne kognitive dissonansen som ofte oppstår i forbindelse med bilder av meg selv, og med selvbildet mitt, handler om at jeg vil være mindre enn jeg er.

Til tross for at jeg sluker rått alt som har med kroppspositivisme og ‘anti diet-culture’ å gjøre, så havner jeg veldig raskt tilbake i et mindset om at jeg burde være mindre.

Jeg er bredskuldret, barmfager, og glad i mat. Har dobbelthake, ingen midje å snakke om og korte bein. Likevel har jeg en slags omvendt kroppsdysmorfi: Jeg inbiller meg at jeg er mindre og slankere enn jeg egentlig er. Helt til jeg ser bilder av meg selv.

Utad så gir jeg uttrykk for at det er lov å ta den plassen man tar, at kropper forandrer seg, og at det er greit å ikke være like slank som da jeg var 20 når jeg nå ubønnhørlig nærmer meg 60. Dessuten er jeg utmerket godt klar over at jeg syntes jeg var for stor som 20-åring, og som 30-åring og som 40-åring, uansett hvor objektivt ‘slank’ jeg var. Jeg vet med andre ord, at min oppfatning av min egen størrelse har lite med virkeligheten å gjøre, og sitter i hodet. Både på godt og på vondt. Både på fornektelsessiden og objektivitetetssiden.

Det er også grunnen til at det ikke finnes så mange bilder av meg. Jeg gjemmer meg i gruppebilder. Jeg tilbyr meg å ta bildene, så jeg slipper å stå foran kameraet.

Woman hiding behind young man in front of wedding photo backdrop

Her følte jeg meg diger.

Så hvorfor skriver jeg dette?

Nylig fikk jeg nye byline-bilder og headshots tatt av flinke Lene Manotas,  og de samme dumme destruktive tankene dukket opp. Bildene ble fine de, men jeg klarer ikke å være fornøyd med at det er sånn jeg ‘egentlig’ ser ut.

Photo credit: Lene Manotas

Men jeg innser etterhvert at jeg ikke kan fortsette å leve i fornektelse, og bare la være å ta bilder, sånn at jeg kan gå rundt og tro at jeg egentlig ser ut som jeg gjør i de snille speilene hjemme.

I sommer skal jeg være med på bildene. Og jeg skal smile. Og jeg skal minne meg selv stadig vekk på at jeg jo ikke går rundt og tenker på hvor store eller små andre mennesker er, så da gjør sikkert ikke de det om meg heller.

Er snille speil en god idé? Kanskje. Men ikke la dem styre livet ditt.

Noen andre som har snille speil hjemme? 

 
Header til blogginnlegg om å være værsyk

Værsyk

- Advertisement -
- Advertisement -

latest gallery

latest review

Sorry, Posts you requested could not be found...

latest posts

WWJD?

1 2 47